Del
De færreste greier å legge fra seg sitt kliniske blikk når de går hjem fra jobb. Det er for så vidt kanskje ikke noe mål heller siden denne yrkesskaden i mange henseender kan berike våre perspektiver på verden utenfor sykehusområdet. Som for eksempel når man drar på ferie til fjerne strøk og ser eksotiske sykdomstegn som ikke lenger finnes i vår patologiske fauna.
Spesielt husker jeg første gang jeg så leprasår. Dette var i Varanasi, India, og mannen strakte sine ødelagte hender mot meg med forventninger om en skjerv av turistens overflod. Byen tjener som en slags dødsrikets lobby da man – gitt at man er så heldig og dør der – trer ut av reinkarnasjonskarusellen og oppnår nirvana. Følgelig antaes dødeligheten naturlig nok å være høy siden mange tar seg dit når de er trett av dage. Varanasi tilbyr elementære hospice-tjenester.
Som eneste vikingættede i et reisefølge fra Vesten falt jobben med å ro oss over Ganges på meg. Fra båten bivånet vi inderne brenne sine kjære før de skuffet asken i elven. Men ingen regel uten unntak. Guiden fortalte om de som ikke kunne brennes, som i stedet ble søkket ut og som fra tid til annen kunne sees flytende nedstrøms. Leprapasienter falt i denne litt uheldige kategorien. Jeg fikk ikke med meg så mye mer av hva guiden sa siden jeg heretter konsentrerte meg om ikke å sette årene forkjært i vannet og slik sprute det pestbefengte hellige elvevannet på mine reisefeller. Imens tok inderne sine morgenbad i elven som den naturligste ting i verden, mens de fleste av oss fikk en litt ubehagelig følelse av å være kikkere.
Siden jeg de siste årene har arbeidet tett på problemstillingene fedme og livsstil, blir min benigne yrkesskade peoplespotting med påfølgende refleksjoner omkring BMI, fettfordeling, livsstilssykdommer og kulturelt betingede psykososiale problemer. Mens jeg på et kjøpesenter i Arizona, gågaten i Glasgow eller i et hammam i Damaskus finner nok tykke folk til å kjøre flere fedmestudier, lar jeg meg fortsatt imponere over franskmenns smale midjer. Siden vi har venner i Frankrike, pleier vi å legge en del av ferien til Paris og Bordeaux – hvor jeg er når dette skrives.
Frankrike er for meg ensbetydende med store og få måltider, overdreven fokus på mat i form av nøye planlagte restaurantbesøk og venners gjestfrihet uttrykt i utsøkt mat og vin. Om noen dager graver vi dypt i pengepungen og skal spise i Helène Darroze’ restaurant. Der er måltidet opphøyet til kunst, kreditert med stjerne i Guide Michelin. Slikt setter kroppslige spor og i år var jeg forutseende nok til å planlegge moderat kompenserende atferd ved å pakke joggesko i kofferten. For en som misliker jogging inderlig, må i det minste intensjonen telle for noe. Men hvordan i all verden holder franskmennene seg så slanke?
Mine subjektive ferieinntrykk er selvsagt ikke valide epidemiologiske data. Kanskje er ikke de jeg ser i Glasgows gågate en fredag formiddag representative for befolkningen? Ei heller pariserne på Boulevard St Germain, en bloddyr handlegate som selger gasskomfyrer til privatbruk på størrelse med (og til en pris av) en personbil. Fedme og livsstilsykdommer følger såkalt sosioøkonomisk status, og er med andre ord den fattiges svøpe i vår del av verden, mens det i land som India og Emiratene er assosiert med velstand. Slik blir det vanskelig å generalisere ut fra ferieinntrykk fra verdens solside. Desto mer viktig blir befolkningsdata. Problemet er imidlertid at det primært er den rike del av verden som tar seg råd og har organisasjoner til å samle slike data. Dermed er det duket for helsemessige paradokser i mange u-land som nå har en voksende middelklasse.
Og egentlig tror jeg ikke franskmenn er så vesensforskjellige fra oss. Madame i familien vi bor hos, stråler fornøyd og viser til at hun har gått ned 14 kg siden jeg så henne forrige sommer. Løsningen har vært en Atkins-diett parallelt med telefoncoaching. En av naboene som ofte er innom, for øvrig kokk, er om mulig enda større enn noensinne. Slik minner de egentlig litt om oss i Norge. Mitt problem etter alle feriene her er at jeg fortsatt ikke snakker fransk, om man holder et etter tiden ganske godt matvokabular utenfor da. Derimot spiser og drikker jeg fransk bortimot flytende, og siden Madame uttrykker sin gjestfrihet i måltidene, kan et pålagt måtehold fra min side oppfattes uheldig. Avstanden mellom liv og lære er følgelig påfallende under disse besøkene.
God ferie!
Ps til tøylageret: Jeg trenger muligens en buksestørrelse større når jeg returnerer.
Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Magnus Strømmen.
Les flere blogginnlegg fra Magnus Strømmen:
«Botsøvelser etter bryllupsmiddag»
«Er fete pasienter god nok butikk?»
«Er slankepiller ribbas nye tilbehør?»