Folk trenger hus, hus trenger folk

Parkeringsplassen til prestetjenesten ved St. Olavs Hospital befinner seg i Klostergata.
Dere som er litt kjent i området vil vite at det altså er nokså langt å gå fra parkeringsplassen til prestetjenestens kontorer i 1902-bygget.

Man kan ta ulike ruter for å komme fram til kontorene. En av rutene går innendørs gjennom store deler av den nye sykehuset. Man går da inn i Hotell St. Olav, opp i 3. etasje og over til Nevrosenteret øst, videre til Nevrosenteret og til Kvinne-barn-senteret, deretter over til Bevegelsessenteret hvor man går gangen rundt hele senteret før man kommer inn i 2. etasje i 1902-bygget - hvor prestetjenestens kontorer ligger.

På kalde dager, og når været ellers er dårlig hender det at jeg tar denne indre veien fra parkeringsplassen til 1902-bygget. Det hender at jeg blir tilkalt til såkalte ubekvemme tider, på kveldstid og helg. Når jeg da går den indre veien, gjennom det nye sykehuset, slår det meg hvor nytt og fint alt er med flott kunst på veggene.

Det er likevel noe jeg savner på min vandring gjennom gangene. Jeg savner mennesker. Det har hendt at jeg har gått den lange veien på ubekvemme tider av døgnet og av uka, når folk flest har fri, uten å ha sett et eneste menneske. Det har vært fint og flott, men samtidig gitt meg en følelse av kulde selv om jeg gikk inne i varmen.

Denne erfaringen har fått meg til å tenke. Nytt sykehus med flotte bygg og moderne utstyr er viktig og nødvendig, men ikke nok. Det må fylles med mennesker og menneskelig varme. I disse tider hvor vi snakker så mye og ressurser og tenker på penger, er det viktig at vi ikke glemmer at sykehusets viktigste ressurs er mennesker.

På Østmarka, hvor jeg har mitt daglige virke, har vi også flotte bygg. Mange av de er snart 100 år gamle. De er flotte ikke bare fordi deres arkitektoniske særpreg er fra en svunnen tid, ikke bare fordi mange av dem er nyoppusset, men fordi de er fylt med mennesker, både pasienter og ansatte. Det har de vært i snart 100 år, og det har gitt bygningene atmosfære, betydning og det mange vil kalle sjel.

Nytt sykehus og de nye mulighetene dette gir for å hjelpe oss med våre plager av ulikt slag, er fantastisk bra og noe vi har grunn til å være svært takknemlige for. Uten det menneskelige nærvær til å betjene de nye mulighetene hadde imidlertid det nye sykehuset med dets nye, flotte utstyr bare vært utstillingsgjenstander til ingen nytte.
Dessuten – når all behandling må gi tapt på tross av moderne medisin og nytt utstyr, blir det menneskelige nærvær det eneste vi blir stående igjen med som en siste skanse.

St. Olavs Hospital trenger ikke bare hus, men også mennesker. Kari Bremnes gir et godt uttrykk for dette når hun synger: «Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus, og hus træng folk i aill si tid.»

Så sant, så sant – også for St. Olavs Hospital.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind Brastein.

Les flere blogg innlegg fra Øyvind Brastein:
«I landet mellom alt og ingenting»
«Så er den her igjen»
«Vi er alle mennesker»

Publisert tirsdag 2. mars 2010 klokken 08.36.