Kreftsyke barn er livet for Peter Johan Moe. Nesten daglig stiller 80-åringen på kontoret for å fortsette forskningsarbeidet sitt.
– Jeg tror det holder en i vigør å være beskjeftiget med noe, sier Peter Johan Moe. 21. oktober fylte den tidligere avdelingsoverlegen på Barneklinikken 80 år.
Kreft hos barn har vært hans livsoppgave. Flere hundre kan takke ham for at de har fått beholde livet. Under 70-årsfeiringen stilte 50 av dem opp på scenen på Royal Garden og underholdt jubilanten. – Det er et slikt minne man får klump i halsen av, minnes Moe.
– Det er alltid hyggelig å tenke på alle barna som er blitt reddet opp gjennom årene. Jeg har fått mange brev fra dem.
Forspist på pærer
Som liten gutt i Kristiansand forspiste Peter Johan seg på pærer. Han fikk vondt i magen og havnet på sykehus. Da ble tanken på legeyrket vakt. Som 21-åring var han med Tinnsjøferja da den ble sprengt av norske sabotører under krigen. I tjue kuldegrader svømte han i land og berget livet. Det resulterte i et nytt sykehusopphold, denne gangen med lungebetennelse. Da var han helt sikker på at han skulle bli lege.
Han måtte til København for å få ønsket sitt oppfylt fordi Universitetet i Oslo var stengt under krigen. Et norsk kull medisinerstudenter fikk tilbud om å studere i København i 1945. I 1952 dro den nyutdannede legen til sykehuset i Harstad. Det var starten på en yrkeskarriere ved 12 sykehus.
Barn er ikke små voksne
– Barneavdelinger var ikke vanlig den gangen, men barn er ikke voksne i miniatyr. De må ha sin egen spesielle behandling. Kreft og blodsykdommer var de vanligste alvorlige lidelsene, og altfor få ble helbredet. Jeg syntes synd på barna. Samtidig så jeg at dette var et spennende fagfelt. To år ved et universitetssykehus i Texas skjerpet interessen. Amerikanerne var kommet lengre enn oss innen behandling. Men på det sosialmedisinske området var ikke amerikanerne på høyde med oss, blant annet var de skeptiske til vaksinering på 50-tallet. Og jeg måtte ikke fortelle at vi i Norge ga barna tran, da ville de tro at vi levde i et underutviklet land.
Tilbake i Norge var Moe innom Rikshospitalet og Haukeland, og han var med på å bygge opp medisinerutdanningen og barneavdelingen i Tromsø. Hele tiden var det barna med kreft og blodsykdommer som sto hans hjerte nærmest. Barna ble behandlet med cellegift. Det viste seg at de tålte cellegiften metotrexat relativt godt, bedre enn voksne, og resultatene bedret seg.
– Vi økte dosene kraftig. Den første tiden nærmest bodde jeg på sykehuset for å passe på at alt gikk riktig for seg. Og mange var skeptiske til det vi gjorde. Husk på at vi til slutt var oppe i ti tusen ganger sterkere dose enn det som hadde vært vanlig. Da er det ikke alltid så lett å overbevise skeptikerne. Men i dag klarer vi å helbrede ca 80 prosent av barna som har leukemi.
Professorkontor
– Vil man en dag helbrede alle?
– Neppe, men 90 prosent skal vi klare, sier Moe der han sitter i sitt lille kontor i 4. etasje i Avdeling for barn og ungdom. Papirer og tidskrifter ligger stablet overalt. Det er så fullt og uoversiktlig som vel et professorkontor skal være. På toppen av papirhaugen troner et stort mikroskop. Med en viss stolthet forteller han at han fremdeles holder videreutdanningskurs for leger innen fagfeltet blodsykdommer hos barn.
I 1978 flyttet Moe fra Tromsø til Trondheim for å bli sjef ved den nye Barneavdelingen på RiT. Så vel avdelingen som universitetsfunksjonen skulle bygges opp. Fortsatt ser han mange utfordringer innen pediatrien.
– Globalt er det mangelfull ernæring i den 3. verden og smittsomme sykdommer. Innen sykehus synes jeg det er fint at vi klarer å redde så mange barn med kreft. Det har også skjedd fremskritt i sykehusene ved at foreldrene nå får være sammen med barna hele tiden under oppholdet. Barn trenger en trygg hånd å holde i.
Moe er ikke enig i at foreldre, som har lest mye om sykdommen på Internett, er til bryderi. Det er en fordel med godt oppdaterte foreldre. Legens jobb er å vurdere og veilede.
Tekst. Arne Ødegaard