Helsereformen, med fristilling av sykehusene som ett av hovedpunktene, har nå snart vært i funksjon i to år. Hovedfokus så langt har vært å få redusert ventetiden og få rettet opp en del åpenbare kvalitetsproblemer ved sykehusene, så som korridorpasienter.
Videre er det i denne perioden satt større fokus på kvalitet rent generelt. Underliggende har det også hele tiden vært et ønske om mer effektiv drift og en økonomi i balanse.
Allerede det første året fikk man resultater hva gjelder ventelister og ventetider. Spesielt var forbedringen stor i Midt-Norge, noe som bare skulle mangle. Her var utgangspunktet det aller dårligste. Ved St. Olavs Hospital hadde reduksjon av korridorpasienter høy prioritet og man kunne vise til en nedgang. Økonomisk gikk 2002 relativt bra, men et kostbart lønnsoppgjør skapte en betydelig kostnadsvekst. Helseforetakene fikk delvis kompensasjon for denne i 2002, men måtte budsjettere uten kompensasjon i 2003, noe som medførte betydelige planlagte underskudd som er finansiert gjennom låneopptak.
Arbeidet med å redusere ventetidene fortsatte i 2003 og det ble fortsatt skapt resultater. Dette medførte selvfølgelig at man behandlet flere pasienter enn før. Siden betalingen i stor grad følger pasienten førte dette til at statens utgifter økte. I juni kom det et brev fra departementet hvor man ga beskjed om at tempoet i pasientbehandlingen måtte reduseres, sikkert i tråd med departementets rom innenfor statsbudsjettet. Selv om Stortinget hadde startet sin sommerferie utløste brevet så vidt sterk storm at det ble trukket tilbake og man bevilget ressurser til å behandle pasienter i det tempo kapasiteten tilsa.
Nå sitter vi med regjeringens forslag til statsbudsjett. Helseforetakene mangler betydelige ressurser for å kunne opprettholde samme aktivitet som i 2003.
At helsevesenet og spesielt helseforetakene må effektiviseres tror jeg de aller fleste kan enes om. Dette er imidlertid svært kompliserte prosesser. Ikke kan man uten videre, som i næringslivet, legge ned ulønnsomme "bedrifter" eller delaktiviteter. Befolkningen føler et sterkt behov for så stor geografisk nærhet som mulig. Selv om medisinsk kvalitet kan dokumenters å bli bedre gjennom sentralisering er det svært vanskelig å få gjennomslag for slike tiltak.
Det å lede store organisasjoner er og skal være krevende. Et svært viktig forhold er å kunne opprettholde entusiasme og humør selv i vanskelige tider. Det skal ikke mye usikkerhet omkring arbeidsplassers trygghet før det rammer svært negativt. Media elsker å gjøre om innsparingsmillioner eller milliarder til stillinger, gjerne i tusentall. Hva dette skaper av usikkerhet og intern uro er ikke deres problem, men er en betydelig utfordring for oss som skal lede organisasjonene. Alt for ofte ropes det ulv for så å bli trukket tilbake. Respekt og tillit mellom ledelse og resten av organisasjonen faller betydelig hver gang. Det er kanskje det verste.
Det er ikke lett å holde organisasjonen samlet omkring viktige målsetninger når forutsigbarheten er slik den er om dagen for helsesektoren. At vi som alle andre må evne og vise kontinuerlig forbedring er vi innstilt på at vi skal klare. Men de betydelige kvantesprangene vi jevnlig eksponeres for har to karakteristiske egenskaper: De er ikke gjennomførbare. De bidrar til å gjøre målet om et mer effektivt helsevesen fjernere.
Derfor en liten bønn til våre sentrale politikere. Sett klare konsistente krav til oss. Gi oss en indikasjon på hvilke rammebetingelser vi skal operere under. Vi har et betydelig forbedringspotensiale, men vi driver en kompleks virksomhet som ikke endres over natten. Gi oss fornuftig tid til å skape endring, slik at kvaliteten i den tjenesten vi yter samfunnet ikke forringes unødvendig.
For tiden trøster jeg meg med at regjeringens statsbudsjett fremdeles bare er et forslag.
Tekst: Roar Arntzen