Leistad distriktspsykiatriske senter har halvert ventelista, mye takket være at de ansatte jobber smartere. Pasientene blir tildelt behandler som de beholder fra ventelista settes opp til behandlingslutt.
– Vi har endra rutinene for inntaket. På den måten håper vi at pasienten får raskere hjelp, samtidig som det er effektiviserende for oss sier psykolog Kristin Lyse. Hun er leder for Leistad DPS, poliklinikken for Sentrum distrikt.
Poliklinikken har et team som går gjennom nye søknader hver uke, og teamet fordeler pasienter til behandlerne i det klientene blir satt på ventelisten. Hver behandler får nærmest sin "egen" venteliste.
Individuelle frister
– 1. september i fjor fikk vi individuelle behandlingsfrister. Det ga oss bedre rammer for å vurdere ventetiden den enkeltes helsetilstand tillater. Etter at DPS begynte å informere pasientene om ventetiden de kunne påregne, har vi også fått færre purringer. Før slet vi med dette.
– Hvordan har behandlingsmiljøet tatt i mot denne endringen i jobbrutine?
– De har tatt utfordringene på strak arm. Det har ikke vært noen problemer hittil, mener Lyse som har vært leder ved Leistad siden i fjor høst.
For tiden er det 73 som venter på behandling ved Leistad DPS. Omtrent 50 av disse har ventet mindre enn tre måneder. I september 2003 var det nesten 190 som ventet på plass. Tre måneders venting er forresten noe det regionale foretaket kommer med som et resultatkrav til poliklinikkene i 2004. Spørsmålet er om det er mulig å gjennomføre.
Krever kartlegging
– Det er ikke riktig å ha det som krav. Rett og slett fordi tre måneder kan være både forsvarlig og akseptabelt å vente for noen. Det er ikke gitt at alle som strever med psykiske plager må få behandling raskt, selv om kort ventetid er et mål i seg selv, sier Lyse.
Dette må ses i sammenheng med at psykiatrien har svært sammensatte pasientgrupper. Andelen flyktninger er for eksempel stor. Dette er en av mange grupper som krever både mye omtanke og tid med kartlegging før fagpersonene kommer fram til hva som er best å gjøre.
– Vi må ikke komme i en situasjon hvor vi må avslutte folk for tidlig for å gi "nestemann plass", eller at en blir "strengere" i forståelsen av retten til helsehjelp, sier Kristin Lyse.
Tekst: Kjetil Monkvik