Alarmen går, og 13-14 helsearbeidere med ulike spesialiteter samles i Akuttmottaket for å redde liv. Traumekoordinator Ulrika Eriksson ved St. Olavs Hospital sørger for at laget fungerer best mulig.
Når svært alvorlig skadde er ventet til sykehuset varsler AMK-sentralen traumeteamet. I snitt skjer det nesten daglig, og det er ofte minutter som skiller mellom liv og død. Da må alle involverte være godt drillet og vite hva de skal gjøre.
– Fordi turnuser og vaktordninger er forskjellige, kan flere hundre av sykehusets ansatte havne i et traumeteam. Vi har behov for å jobbe systematisk i en stresset situasjon, og da må vi øve mye og ha prosedyrer som passer i et akuttmottak. Jeg skal lære legene og de andre ykresgruppene systematikk, ikke kirurgiske prosedyrer, sier Eriksson.
Landets første
Sykepleieren er Norges første traumekoordinator i full stilling, foreløpig i et prosjekt som startet i september i fjor. Modellen er hentet fra Rikshospitalet i Danmark og er et samarbeid mellom Kirurgisk avdeling og Klinikk for anestesi og akuttmedisin.
– Undersøkelser, primærbehandling og dokumentasjon ved mottak av traumepasienter er en av de største utfordringene sykehuset har. Pasientene har ofte skader i flere kroppsdeler, og tilstanden er gjerne uklar. Derfor er det nødvendig å samle mange aktører for å ta i mot disse pasientene, forteller avdelingsleder Eva Grundskog i Akuttavdelingen.
Hun har allerede sett mange positive effekter av prosjektstillingen, og tilbakemeldingene fra omgivelsene er tydlige på at funksjonen som traumekoordinator bør gjøres permanent. Samme oppfatning har overlege Per Einar Uggen i Kirurgisk avdeling. Han er leder for traumeutvalget, sykehusets faglige organ for traumebehandling.
Viktig register
– Ulrika er uvurderlig. Hun har blant annet ansvaret får å registrere traumepasienter og alvorlighetsgraden av skadene de har. Dette er viktig for å kunne si noe om kvaliteten på behandlingen, hvor mye tid vi bruker på hver pasient, hvilke avdelinger som mottar traumepasienter og hvilken gruppe pasienter og type hendelser det dreier seg om, forklarer Uggen.
Jevnlig innkaller han og Eriksson personell som er aktuelle for traumeteamet til internundervisning. Øvingene er praktisk rettet og realistiske. Forskjellen er at "pasienten" er ei dukke. Eriksson videofilmer seansene, og undervisningen avsluttes med en gjennomgang av innsatsen.
Hårfin balanse
– Jeg skal ligge i forkant, og drive forebygging, men jeg er også med som observatør når ulykker inntreffer. Det hender at jeg går inn og veileder underveis, men det er en hårfin balansegang i forhold til å forstyrre de som jobber, sier Eriksson.
Nesten daglig får hun spørsmål og innspill fra sykepleiere og leger. Eriksson har spesialutdanning innen feltet traumer fra Sverige og ti år bak seg ved Akuttmottaket på St. Olavs Hospital. Hun merker forskjell i handlingsmønstrene sammenlignet med tidligere år.
– Personalet føler seg tryggere når de får opplæring og informasjon. Jo bedre en kan systemet, jo lettere er det å være fleksibel når situasjonen oppstår, sier Ulrika Eriksson.