Som første leder for forskning og utvikling ved St. Olavs Hospital skal Ursula Falkmer bygge broer mellom klinikk og forskning.
Noen mener 61-åringen nærmest er født til stillingen hun startet i 1. juni. Hun tenker framtidsrettet, er løsningsorientert og opptatt av samhandling.
Født i Tyskland, svensk statsborger og bosatt i Norge. Utdannet både som bioingeniør og lege, omfattende forskningsbakgrunn og professortittel. Det er en spennende miks av ingredienser som helles i FoU-gryta, og kokken har ord på seg for å være god.
De siste fire årene har hun bokstavelig talt levd med jobben som avdelingssjef ved Avdeling for kreft og hudsykdommer, men flere utfordringer venter som FoU-leder.
– Jeg tror jeg kan bidra til å finne en åpen linje mellom forskjellige grupperinger av forskere, slik at mange små blir sterke sammen. Klinisk forskning er ikke noe kun leger driver med, og vi må forsterke forskningen også blant øvrig helsepersonell. Siden jeg har jobbet med praktisk medisin i mange år, vet jeg også det ikke finnes enkle snarveier til raske resultater.
Som FoU-leder vil hun bli koblet opp mot alt som rører seg innen feltet, enten det er internt på sykehuset, mot eksterne samarbeidspartnere og departementer eller mot Det medisinske fakultet.
– Samarbeidet med fakultetet blir nært, etter som vi har en felles oppgave. Og selvsagt er det viktig å samhandle med avdelingssjefene, for jeg ser for meg å ha en servicefunksjon i sykehuset.
Midler til klinisk forskning
– Her på sykehuset er det stor interesse for å forbedre forskningen gjennom translasjonsforskning (overføringsforskning). Det betyr at helsearbeideren er én dag i laboratoriet og neste dag hos pasienten. Midler er nødvendig for å kunne drive forskning, og derfor må vi høre om departementet mener alvor med at 3 prosent av sykehusbudsjettet skal kunne settes av til klinisk forskning.
I løpet av de siste 10-12 årene er statusen for klinisk medisinsk forskning i Norge gjennomgått flere ganger. Hovedbildet er at forskningen er svekket, først og fremst i kvantitet, men også i forhold til rekruttering, kvalitet og kompetanse.
–Vi må diskutere hvilke mål vi skal ha innen klinisk forskning, hvordan vi skal satse for å få flere vitenskapelige artikler og doktorgrader, gjøre forskningen mer synlig og stimulere grupper som ligger etter.
Selv har Falkmer viet sitt arbeide til kreftsykdom. Det har sin naturlige årsak.
– Som tenåring tok jeg meg av min mormor som hadde brystkreft. Vi sto hverandre nær, og det har satt spor. Interessen for omsorg og medisin ble vekket, blant annet for hva som kan forskes på, og jeg har publisert mange artikler om nettopp brystkreft.
Jørn J. Fremstad