Døde med store hodeskader bygges opp igjen ved St. Olavs Hospital. Seksjon for obduksjon har utviklet en metode som gjenskaper ødelagte ansikt. Ingen andre norske sykehus gjør dette.
Ved store hodeskader, ulykker og selvmord foretas det en rettsmedisinsk obduksjon. Ingen pårørende skal se liket slik det ser ut når de tar i mot det. Leder ved Seksjon for obduksjon Thorbjørn Aass, bidrar til at de døde får tilbake sitt kjente ansikt og at pårørende blir tatt vare på når de kommer til syning.
– At pårørende kan kjenne igjen sine kjære, er enormt viktig. For familien er et hvert dødsfall tragisk. Men det er forskjell på et forventet og et akutt dødsfall. Det siste er en ekstra sterk opplevelse som vil sitte igjen for alltid. Å kjenne igjen den døde har stor betydning for det videre sorgarbeidet, sier Aass. Han har arbeidet med døde og levende mennesker i 26 år.
Møysommelig arbeid
Å sette sammen et ødelagt hode er et møysommelig arbeid som tar fra to til fire timer. Fagfolkene setter sammen kraniet og syr under huden med kirurgisk tråd, så stingene ikke skal vises. Manglene beinbiter blir erstattet.
– Det må være nok hud for at vi skal kunne modellere. Vi har ingen hudbank vi kan hente fra. Fordi dette er dødt vev, er det vanskelig å bearbeide, forklarer Aass. Han og kollegene bruker også bilder for å kontrollere at ansiktet er gjenkjennelig. Bare tre prosent av de døde er det umulig å gjøre noe med, fordi hud og bein mangler. Men når «puslespillet» går opp, er ansiktet gjenkjennelig for venner og familie.
– I blant kan man se snitt eller søm i ansiktet på den døde, men ved hjelp av pudder blir det ganske usynlig i den dempede belysningen i kapellet. Vi kler liket i hvitt, eller tar på eget tøy etter ønske fra pårørende. Når familien får se det ferdige resultatet, ansiktet sånn som de kjente personen, er det en stor lettelse for dem. Dette har enorm betydning for de etterlatte, sier Aass.
Behovet er stort
Aass var tekniker på operasjonsstua før han begynte på patologen. Han så et stort behov for å følge opp de etterlatte etter voldsomme dødsfall.
– For 20 år siden tok ingen vare på pårørende etter slike ulykker. Normalt får alle som dør på sykehus oppfølging. Men de som opplevde plutselige ulykker og død utenfor sykehuset, fikk ingen hjelp i timene etter. De fikk utdelt en gråpose med klær, og fikk ikke snakke med noen eller se ansiktet til den kjære. Jeg måtte gjøre noe med det hvis jeg skulle orke å fortsette på obduksjonsstua, sier han.
Kontakt med pårørende
For 15 år siden begynte Aass og kollega Oddgeir Jakobsen å arbeide med rekonstruksjon av døde etter ulykker. Etter hvert utviklet de et opplegg for å følge opp de pårørende som skulle syne den døde.
– Nå tar vi bedre vare på de pårørende. Vi åpner for kontakt og har vaktordninger så de ikke må vente til kontortid over helga for å se avdøde, men kan ringe når de føler for det, sier Aass, som ofte stiller opp utenom normal åpningstid. Før syningen møter Aass og kollegene de pårørende til en samtale for å forberede dem på hva de vil se, spesielt etter tragiske ulykker.
– Vi bruker mye tid på «den gode samtalen» før vi går inn i kapellet hvor kista er. Vi beskriver hvordan personen ligger, at det er tent lys der inne og at de godt kan være alene med den døde, de kan stryke en hånd eller bare sitte der. Vi oppfordrer alle til å se avdøde, små unger også. De fleste synes det er godt å få komme og er mye roligere etter syningen, sier han.
Taushet og tabu
Det meste av arbeidet på oduksjonsstua er taushetspliktig, i tillegg til vondt å snakke om. Det er fortsatt slik at mange unngår å snakke høyt om tragiske dødsfall med pårørende, og heller krysser gata enn å spørre hvordan det går. Aass er opptatt av at flere skal vite om dette viktige og nødvendige arbeidet med å ta vare på de pårørende.
– Opplevelsen de får her er den siste de får av sin kjære. Da er det viktig hva slags inntrykk de får av oss og hvordan vi opptrer. Etterpå har de bare minnene. Når familien sier: «Så fint det var», da har vi gjort en god jobb. Da kan vi være stolte – og det kan St. Olav også, sier Aass.
Psykisk krevende
Aass beskriver arbeidet med å rekonstruere den dødes ansikt som en strevsom prosess, også psykisk. Helt fra obduksjonen, til å sy sammen hodet, pudre ansiktet og legge vedkommende i kista. Kontakten med de pårørende bidrar til å sluttføre arbeidet og gjøre det meningsfullt.
– I møtet med pårørende får vi som jobber med dette også noe igjen, i form av tilbakemeldinger, et håndtrykk eller en klem. Mange har jeg kontakt med lenge etter ulykken. Det er godt for oss også at vi har betydd noe for dem i den akutte fasen. Det bidrar til at vi orker å stå i en sånn jobb.
Tekst: Jorunn Mo
Dagbladet 1. mai 2005