2005 ble et begivenhetsrikt år for St. Olavs Hospital. Svært mange pasienter og pårørende har oppsøkt våre tjenester, og fått god diagnostikk og behandling. Mange forteller om å bli møtt med nærhet, omsorg og høy faglighet. Det er viktig, og kanskje glemmer vi alle dem som er takknemlige i travle hverdager og medieoppslag om uhell eller innsparinger.
Likevel har mange av våre pasienter ufrivillig havnet på gangen i sengepostene også i 2005. På tross av mange store grep for å avhjelpe, har enkelte sengeposter stadig alt for mange pasienter i forhold til kapasiteten. Slikt er uheldig for pasientene, slitsomt for de ansatte, og neppe særlig effektivt. Gjennom arbeidet med ny strategi for sykehuset, ser hele ledelsen ved St. Olavs Hospital at vi må løse lokalsykehusoppgaven bedre. Vi har fortsatt lengre liggetid enn andre sykehus, og vi må se om vi har fordelt ressursene riktig internt. Tidligere var det et hovedproblem at utskrivingsklare pasienter lå bak skjermbrett og i dagligstuer. Dette er nå redusert, blant annet ved at Trondheim kommune har gjort et krafttak og ved at vi har åpnet en sengepost på Ringvoll. Men tiltakene er altså ikke tilstrekkelige til å unngå korridorbelegg, og fremdeles har vi mange utskrivingsklare pasienter, også innen psykisk helsevern. Vi ser dette som en hovedutfordring for 2006, sammen med at vi skal tilstrebe å åpne noen diskusjoner om hvordan vi rasjonerer på kreftene.
I 2005 har vi startet innflyttingen i det nye universitetssykehuset – vi har tatt i bruk Laboratoriesenteret. Det ble en krevende øvelse med store utfordringer for hele sykehuset. Mye var mindre på plass enn vi ønsket. Frustrasjoner over lunefulle telefoner, trøblete datasystem og uforutsigbar rørpost er forståelig og berettiget. Men nå går det gradvis bedre. Bygget har forutsetninger for å bli et kraftsentrum for avansert laboratoriemedisin til beste for pasientene og for god utdanning og forskning. Håpet nå må være at barnesykdommene snart er kurert, og at dere som arbeider der kan få gode arbeidsforhold og trives i senteret. Stå-på-viljen har i hvert fall vært enorm, og vi takker hver især for det. Dere har i tillegg til å ordne systemer for Laboratoriesenteret, gjort en innsats for helheten. Mange av systemene som nå har kommet på beina, vil nemlig derved også være på plass til innflytting i de andre sentrene. Rett over jul skal vi flytte inn i nok et senter. Der skal vi behandle virkelige barnesykdommer. Da er erfaringer og feilrettinger fra Laboratoriesenteret godt å bygge videre på.
Men – som sagt – i denne førjulstiden kan vi gi oss rom for noe refleksjon. Vi må erkjenne at vi er privilegerte mennesker. Mange har behov for sykehusets kompetanse, vi har hver dag anledning til å bidra med hjelp til mennesker som trenger oss. Det er ikke selvfølgelig. Vi driver et godt helsetilbud, og har kompetanse til å hjelpe på en bedre måte enn vi noen gang tidligere har hatt mulighet til. Det er heller ikke selvfølgelig. Vi er glade for det, og for å arbeide med meningsfulle oppgaver.
Med en stor takk for innsatsen som hver og én har lagt ned i 2005, ønsker vi alle medarbeidere en god og fredfylt julehøytid.
Roar Arntzen & Gunnar Bovim (Lederen, Pulsen nr 6-2005)