Godt nok

Har du møtt et menneske ansikt til ansikt er det ikke lett å gjemme seg bak formuleringer som: "vi må alle finne oss i å prioritere", skriver sykehusprest Knut Hermstad.

De som bevilger pengene nøyer seg med å gjenta at det er nok midler, det gjelder bare å få til en effektiv økonomistyring. Men den som hører nøye etter kan ikke unngå å fange opp en aldri så liten selvmotsigelse i de kravene som nå stilles til sykehuset: Flere pasienter må behandles for mindre penger, samtidig som produksjonen skal reduseres.
Redusert produksjon betyr at færre pasienter blir behandlet – ikke flere. Det nytter altså ikke å opprettholde dagens tilbud til alle. Er det noe helsearbeidere har vanskelig for å leve med er det pasienter som må avvises. De avdelingene som har tatt de største innsparingene merker allerede slitasjen. Ikke sjelden hører jeg sykepleiere, leger og andre ansatte fortelle om dårlig samvittighet fordi de ikke får gjort det de synes de burde.
Den dårlige samvittigheten er en erfaring alle gode hjelpere fra tid til annen synes å bli hjemsøkt av. Og sant nok: Har du møtt et menneske ansikt til ansikt er det ikke lett å gjemme seg bak formuleringer som: "vi må alle finne oss i å prioritere". Det strider mot våre moralske holdninger å avslå hjelp til medmennesker som har det vondt. I tråd med dette har den danske teologen og etikeren Knud M. Løgstrup pekt på at ethvert møte mellom mennesker skaper det han kaller en "etisk fordring". Med det mener han at spørsmålet om rett og galt først lar seg besvare når vi for alvor har skjønt hva som står på spill for den andre.
Helsearbeidere har i stor grad utviklet evne til å skjønne hva som står på spill for andre. Men her gjelder det samtidig å holde tunga rett i munnen. For når vi stilles overfor konsekvensene av knappe ressurser og nedskjæringer blir det meningsløst å ta på seg noen personlig skyld, slik den dårlige samvittigheten er uttrykk for. Vi har jo ikke hatt innflytelse over de beslutninger som er fattet. Kanskje skulle vi i stedet tale om ubehag: Det er ubehagelig å fortelle pasientene at deres behov vil bli nedprioritert.
Ledelsen for sykehuset har de siste ukene lansert begrepet "godt nok". Det betyr: Ikke alltid skal helsevesenet gi den beste hjelp, men den hjelp som likevel holder mål. Mye tyder på at velferdsstatens helsetilbud vil være et knapphetsgode i tiden som kommer, i alle fall vil det bli konkurranse om godene. Utfordringen blir her å gjøre så godt vi kan, uten å ha dårlig samvittighet for andres prioriteringer. En slik balansegang er like nødvendig som den er ubehagelig.
Men jeg kjenner ubehaget: De private formuene vokser som aldri før i vårt samfunn – hvorfor kan ikke syke mennesker få det beste?