Kronikk av viseadministrerende direktør Gunnar Bovim.
Tilsvarende kan man utenfra kanskje få inntrykk av at Trondheim kommune og St. Olavs Hospital er i konflikt og uenighet, med pasienter som kasteball i mellom. Universitetssykehuset vil ha bedre betalt for såkalte utskrivingsklare pasienter, mens kommunen mener sykehuset må skjerpe egne rutiner før vi begynner å øke belastningen på dem.
Men altså; nyansene er på overflaten av et forhold som dypere sett er preget av gjensidig tillit og innovativt samarbeid. På flere områder har vi sammen laget tilbud som landet for øvrig misunner oss, og som publiseres i internasjonale tidsskrift til etterfølgelse for andre.
Ett eksempel er en såkalt intermediæravdeling ved Søbstad sykehjem. Den er etablert som et spleiselag mellom kommunen og sykehuset, og tilbyr eldre pasienter som ellers ville falle mellom to stoler, behandling og pleie mens de friskner til. Pasienten kan utskrives fra sykehuset tidligere enn ellers, og får et tilbud med høyere bemanning enn ved et vanlig sykehjem. Populært kan vi kalle avdelingen et «halvannenlinje-tilbud».
Interessant nok er det ingen entydig forståelse av hva som bør behandles i primærhelsetjenesten og hva som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. Internasjonale sammenlikninger viser at man deler arbeidet svært ulikt i forskjellige land. I England har for eksempel primærhelsetjenesten et ansvar som strekker seg langt inn i det vi i Norge definerer som spesialisthelsetjeneste, mens det i USA er omvendt.
Dette gjenspeiler seg i alt fra generell ressursfordeling til antall legespesialister i ulike fag. Og i antall innbyggere per primærlege eller per sykehusseng. Konkret betyr det for eksempel at pasienter med sukkersyke i Norge dels følges av sykehusspesialister (de kompliserte pasientene) og dels i primærhelsetjenesten (de ukompliserte), mens stort sett alle blir fulgt av primærlegene i England, og stort sett alle av indremedisiner i USA.
Det er ikke slik at alle pasienter er best tjent med å behandles i sykehuset, og dårligere tjent med et tilbud i kommunen. Studiene til kommuneoverlege Helge Garåsen i Trondheim kommune, viser tvert imot at mange pasienter har best effekt av det kommunale tilbudet. Da bør de ikke i sykehus! Sykehjemmet er billigere og bedre for disse.
Helsetjenesten arbeider for at alle skal behandles på Laveste Effektive OmsorgsNivå (LEON-prinsippet). Argumentene har i hovedsak vært økonomiske, men nå ser vi at effekten for pasientene tilsier det samme. Spennende.
Noen av de største utfordringene for helsetjenesten fremover, er å skape gode opplegg for alle de pasientene som har behov i grenseflaten mellom første- og andrelinjetjenesten. I Trondheim arbeider vi med flere prosjekt med fokus på at pasienter skal bli tatt hånd om på en helhetlig, betryggende og effektiv måte - uavhengig av om sykehuset eller kommunen egentlig er ansvarlig. Stolene skal settes så tett at ingen faller imellom.
Inntrykket mitt er at menneskene som arbeider i helsetjenesten har stor faglig interesse og omtanke for pasientene. En uenighet mellom nivåene om hvem som skal betale hvor mye for hvilke pasienter, må løses på administrativt og muligens politisk nivå. Den må ikke få skape uro i befolkningen med frykt for at enkeltindividene ikke blir ivaretatt.
For vi likner på det gamle ekteparet. Vi kan gjerne kjekle om småtingene, men når det brenner - da løser vi oppgaven sammen.