Her ble Wenche reddet

Riften i hovedpulsåra kunne fått katastrofale følger for Wenche Irene Siljehaug. Erfarne leger og avansert teknologi reddet 41-åringens liv. 

– Jeg har visst vært her før, men jeg er litt friskere nå enn sist.
Kledd i grønne operasjonsklær rusler Wenche Irene Siljehaug rundt i rommet. Halvannet år er gått siden sist kvinnen fra Dovre befant seg i Fremtidens operasjonsrom (FOR) – en av verdens mest avanserte operasjonsstuer – men den 7. desember 2005 ankom hun på båre. En VW Caravelle minibuss kom over på feil side av veien og traff Wenches gamle Golf i en voldsom frontkollisjon ved Lesjaskog. Med omfattende indre blødninger og bruddskader ble hun fraktet med luftambulanse til St. Olavs Hospital.

Ser åreprotesen
Mest alvorlig var riften i hovedpulsåra øverst i brystet. På et tredimensjonalt bilde kan Wenche se seg selv innvendig: Hjerte, ryggrad, ribbein og ikke minst åreprotesen som gjør at hovedpulsåra fortsatt kan føre blodet ut fra hjertet hennes.  
– Hvis det hadde gått hull på åra, ville det vært en katastrofe, sier overlege Staal Hatlinghus. Den erfarne radiologen (røntgenlegen) var med å sette åreprotesen på plass, ved hjelp av avansert teknikk. Operatørene gjør en røntgengjennomlysning av blodårene (angiografi) for å orientere seg om skaden, og gjennom to små snitt i lysken blir protesen ført inn i åren og plassert med millimeterpresisjon over skadestedet. Til slutt blir hylsen som omslutter protesen trukket tilbake, slik at protesen foldes ut og fester seg til åreveggen. I Wenches tilfelles tok inngrepet halvannen time. Alternativet ville vært en omfattende åpen operasjon, med vesentlig dårligere prognose.

Bilder underveis
– Forutsetningen for inngrepet var at vi hadde topp røntgenutstyr på operasjonsrommet, for vi er avhengig av å ta bilder underveis. Hvis noen hadde sagt til meg for 20 år siden at vi kunne behandle slike skader med denne teknologien, ville jeg ristet på hodet, sier Hatlinghus.
Han gir Wenche en modell av protesen hun går med i brystet. Hun veier det lette røret av metall og kunstfiber i hånda.
– Og protesen skal sitte der resten av livet? Spør hun.
– Det må den. Vi har veldig gode erfaringer med slike proteser, svarer radiologen.
– Mange har sagt at jeg var heldig som havnet her, også flere leger, forteller Wenche.
Overlege Hans Olav Myhre, som er fagansvarlig for Fremtidens operasjonsrom, må si seg enig i det. – Det var en kombinasjon av flaks og at du var på rett sted til rett tid.

St. Olav først
St. Olavs Hospital var det første sykehuset i Norge som tok i bruk denne teknikken, med å reparere blodårene fra innsida. Myhre karakteriserer metoden som det største som har skjedd innen behandling av åresykdommer på 50 år.
Samspill mellom kirurg og radiolog er nødvendig for å kunne gi den behandlingen Wenche Irene Siljehaug fikk. Fremtidens operasjonsrom er tilrettelagt for at helsepersonellet skal kunne jobbe i tverrfaglige team.

Tekst: Jørn J. Fremstad