Ny forskning skal avdekke hva som trengs for å stable på beina et bedre tilbud for pasienter som brekker hofta.
Hoftebrudd koster samfunnet enorme ressurser. Hvert år faller over 9000 nordmenn og brekker hofta, og det plasserer Norge på verdenstoppen i hoftebrudd. 250 sykehussenger er til enhver tid belagt med pasienter fra denne gruppa, og utfordringen stopper ikke der. En studie fra Oslo viser at andelen som bodde i sykehjem økte fra 15 til 30 prosent et halvt til halvannet år etter bruddet. Det utgjør ca 1350 sykehjemsplasser ekstra årlig.
Kartlegger pasientene
– Det er mye å spare på å få disse menneskene på beina og hjem til egen bolig, sier avdelingsoverlege Olav Sletvold ved Avdeling for geriatri.
Sammen med post doktorstipendiat Jorunn L. Helbostad er han prosjektleder for Hoftebrudd-observasjonsstudien (HOBS-studien) ved St. Olavs Hospital. Den er et samarbeidsprosjekt med Ullevål Universitetssykehus, og i Trondheim skal 150 pasienter som er operert ved Ortopedisk avdeling inkluderes.
Til tross for omfanget mangler det mye kunnskap om denne pasientgruppa, og den er lite prioritert både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Pasienter med hoftebrudd er ofte utelatt fra forskning, fordi mange ikke er i stand til å gi samtykke om å delta. I denne studien kan pårørende samtykke på vegne av pasienter som selv ikke er i stand til det.
Gamle og skjøre
– Vi ønsker å se på hvem denne gruppa er; alder, hvorfor de faller, komplikasjoner som følge av bruddet og oppfølging før og etter bruddet. Målet er å skaffe fram grunnlagsmateriale som gjør oss i stand til å bedre behandlings- og oppfølgingstilbudet. I dag er det ingen klare retningslinjer for innhold, struktur og tidsaspekt på rehabiliteringen, forteller Helbostad.
Akutt forvirring etter bruddet er ikke uvanlig. Det fører både til at pasientene blir ekstra utsatt for nye fall og gjør det vanskeligere å drive rehabilitering.
Bruddskadeenhet
Prosjektmedarbeider og fysioterapeut Pernille Thingstad står for undersøkelsen av pasientene, i forkant av utreisen fra sykehuset. Synet testes, og det samme gjelder gangfunksjon og balanse hos de som er i stand til det. I tillegg testes den mentale funksjonen; om pasienten klarer å gjøre rede for tid og sted, hvordan vedkommende opplever sin egen helse og opplevde sin egen funksjonalitet før bruddet. Her benyttes også opplysninger fra pårørende.
– Pasientene følges opp etter tre måneder. Da blir de undersøkt på nytt, og vi registrerer om de har falt i løpet av perioden, sier Thingstad.
Resultater fra studien vil trolig være klare sommeren 2008, og på sikt er tanken å få en bruddskadeenhet opp og gå. I en lignende enhet i Sverige oppnådde 58 prosent av pasientene samme funksjonsnivå som før hoftebruddet, mot 35 prosent av pasientene som ikke fikk spesiell oppfølging.
Tekst: Jørn J. Fremstad