Tilbakemeldingene fra pasientene er veldig positive, og prosjektet har nå gått over til å bli et behandlingstilbud.
Teamet tilbyr to former for gruppebehandling. I den ene gruppa jobber de med kroppen, mens den andre fokuserer på opplæring. Målet er å lære pasienter som plages av angst, depresjon og smerter gode strategier for å mestre livet sitt. Tilbudet strekker seg over halvannen time ukentlig i 15 uker.
Tre ulike
– Tradisjonell individuell behandling er i mange tilfeller ikke er godt nok for disse pasientene. Vi er opptatte av å finne løsninger sammen med brukerne, og det hjelper oss med å forbedre tilbudet kontinuerlig, sier leder Mariela L. Lara Cabrera ved Lærings- og mestringssenteret, Tiller distriktspsykiatriske senter (DPS).
Lara, som selv er psykiatrisk sykepleier, driver det tverrfaglige prosjektet sammen med klinisk sosionom Anne Marit Hassel og psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapeut Marianne Jensen. Trioen er ansatt ved tre forskjellige enheter, representerer like mange yrkesgrupper og er født i ulke land; Chile (Lara), Danmark (Jensen) og Norge (Hassel). Når det kom til behandling av denne svært krevende kategorien pasienter, fant de ut at de hadde mye felles.
Analfabeter og akademikere
– Gruppebehandling gir større åpenhet, er mer sosialt og fører til mindre fokusering på smerter, og det betyr mye å ha kompetanse fra flere fag for å kunne gi disse pasientene et godt tilbud. Opplegget er spennende, men krever en god del i forhold til språk og kultur. Vi har ikke funnet annen klinisk forskning om gruppebehandling av asylsøkere/flyktninger med sammensatte lidelser, forteller Lara og Hassel.
Mangfoldet er stort blant pasientene, både når det gjelder nasjonalitet, alder og utdanning. Her deltar analfabeter og universitetsutdannete i samme gruppe. Om det er litt avstand mellom ulike personer i starten, bruker det å fungere greit etter hvert.
Positiv opplevelse
Jensen har ansvaret for bevegelsesgruppa. Pasientene hennes har dårlige norskkunnskaper, og den individuelle terapien foregikk ved hjelp av tolk. Det gjorde det enda vanskeligere å snakke om de psykiske problemene, og heller ikke det kroppslige aspektet er godt nok ivaretatt. I gruppen starter behandlingen med bevegelse.
– For noen er det vanskelig og vondt, så vi legger til rette for at alle skal ha en positiv opplevelse. Etter en time fysisk aktivitet har vi en halv time med kaffe, frukt og prat. Deltakerne må snakke norsk med hverandre, siden det er det eneste språket de har felles. Det igjen har økt interessen for å lære norsk, og flere har kontakt med hverandre også ut over gruppetreningen. Det viser seg også at kvinnene fokuserer mer på hvor flinke de er enn hvor vondt de har det. De går fra å være lidende til å mestre kroppen sin, forteller Marianne Jensen.
Skjønner hvorfor
Opplæringsgruppa krever at deltakerne har visse norskkunnskaper, og de fra bevegelsesgruppa som behersker språket godt nok får tilbud om å være med. Her fokuseres det på mestring av psykiske symptomer og smerte.
– Deltakerne synes det er fint å lære om angst, og finne ut at de ikke nødvendigvis har hjerteinfarkt selv om det snører seg sammen i brystet. De skjønner hvorfor det gjør vondt, sier Hassel.
Tilbakemeldingene fra pasientene har vært positive, og i tillegg merker behandlerne selv at opplegget har effekt.
Vil ha mer
– De møter opp selv om de er syke eller er nødt til å flytte andre avtaler. Mange sier at de opplever fellesskapet som veldig bra. Når det nærmer seg slutten av behandlingen signaliserer flere at de ønsker mer, sier Anne Marit Hassel.
Samarbeid med Trondheim kommune har ført til at kommunen har opprettet et oppfølgingstilbud til deltakerne i bevegelsesgruppa. Så langt eksisterer ikke noe lignende for deltakerne i opplæringsgruppa, men nybrottsarbeiderne på Tiller jobber med saken.
Tiller DPS, St. Olavs Hospital
Tekst: Jørn J. Fremstad