Frode Nikolaisen
Telefon 977 34 752
Han har allerede et gull fra OL, et gull fra VM og et gull fra EM. Det norske landslaget i kjelkehockey har vært i alle internasjonale finaler siden 1992. Fra august 1997 har Stig Tore Svee vært en del av det suksessrike laget. 
Høye ambisjoner
Svee jobber til vanlig som tekniker på Medisinsk teknisk avdeling ved St. Olavs Hospital.
– Siden vi har vært i toppen i alle år, er det ingen grunn til å senke ambisjonene. Jeg tror også vi får en såpass sterk tropp at gull bør være realistisk, sier Svee mens han sitter ved arbeidsbordet i Forsyningssenteret.
Noen dager tidligere er vi på isen i Leangen ishall. Her trener Svee tre ganger i uken. Enten helt alene eller med kamerater og bekjente. Noen ganger kommer noen ungdommer til hallen for å kaste seg med.
– Da jeg begynte med kjelkehockey høsten 1997 var vi flere i Trondheim som drev på. Opp gjennom årene har de fleste falt fra. I dag er jeg stort sett den eneste, forklarer Svee.
At han er alene skaper utfordringer i forhold til landslaget. De aller fleste medspillerne bor i Oslo-området, og har dermed et større miljø å støtte seg på.
– Landslagssjefen hadde nok helst sett at jeg fikk litt annen type trening, men det er lite å gjøre med, slår Svee fast. 
Nyttårsaften som snudde alt
Han beveger seg fra rullestolen og over i kjelken. Det er vante bevegelser som går enkelt og greit. Frem til nyttårsaften 1996 var Stig Tore Svee en aktiv ishockeyspiller. Natt til 1. januar 1997 skulle derimot snu opp ned på hverdagen.
Nyttårsaften var Svee samlet med venner og bekjente på klubbhuset til Freidig på Eberg. Kvelden forløp som nyttårsfester flest frem til klokken 01.30. Stig Tore Svee ville gjerne ta en prat med dj-en, han hadde nemlig noen innspill på musikkutvalget. I påvente av å få oppmerksomheten fra den musikkansvarlige, ville han sette seg litt i vinduskarmen i vinduet som sto åpent for å lufte.
– I det jeg satte meg ned merket jeg at vinduskarmen var en del lavere enn det jeg hadde forventet. Dermed mistet jeg helt balansen og falt ut, fire-fem meter rett ned, forklarer Svee.
I tillegg til å trene ishockey hadde Svee i lengre tid trent karate. Der hadde han lært å falle riktig for å unngå skader.
– Jeg husker at jeg tenkte at nå var det viktig å lande riktig mens jeg falt, fordi jeg ikke visste hvor lang ned det var. Jeg vet ikke om det hjalp, men kanskje hadde skaden blitt enda verre hvis jeg ikke hadde lært meg fallteknikken.
Strømsjokk
Etter at han landet forsøkte Svee å sette seg opp. Han merket da en ilende smerte og et slags strømsjokk gjennom kroppen og nedover beina.
– Jeg skjønte kjapt at det nok var alvorlig, forklarer han i dag, 13 år etter.
Liggende alene i snø og kulde forsøkte Svee febrilsk å påkalle seg oppmerksomheten fra de andre festdeltagerne. Det var ikke enkelt med den høye musikken som ble spilt i lokalet flere meter ovenfor.
– Etter å ha ligget i snøen rundt et kvarter, så jeg en arm som strakk seg ut for å lukke vinduet. Da ropte jeg så høyt jeg kunne, og heldigvis oppdaget den personen meg, erindrer Svee.
Ambulansen kom kjapt til stedet og Svee fikk førstehjelp på stedet for å stabilisere skaden. Deretter ble han kjørt til St. Olav.
– Heldigvis for min del sitter skaden langt nede i ryggen. Det kalles en inkomplett skadde, det vil si at jeg har litt følelse i beina som blant annet gjør at jeg kan stå oppreist dersom jeg støtter meg til noe.
Masse besøk på sykhuset
Svee skulle bli på St. Olav i hele sju måneder. Ikke bare fordi behandlingen krevde det, men det måtte en del ombygging til i leiligheten før han kunne flytte hjem.
Svee jobbet på dette tidspunktet på det medisinsk tekniske senteret på Øya, og han hadde derfor mange kjente som hele tiden stakk innom.
– Det var få dager jeg ikke hadde besøk, så oppholdet på St. Olav var sånn sett flott.
Svee var hele tiden opptatt av at han ville fortest mulig tilbake til hverdagen, til tross for at det naturligvis ble mye nytt å forholde seg til.
– Tankene om hvorfor dette måtte skje meg, kom naturligvis ganske kjapt. Jeg fant derimot ut at det ikke var særlig mye vits i å fokusere på det. Jeg så jo rundt meg på sykehuset at det var personer som hadde det langt verre enn meg, personer som hadde alvorligere skader. Jeg er tross alt ganske heldig som faktisk kan røre hele overkroppen, mens det satt andre der som måtte styre rullestolen med haka.
– Er psyken viktig i slike tilfeller?
– Jeg tror det er veldig viktig. Det handler tross alt om hvordan man skal ha det i hverdagen.
Lysten på nok et OL
Tilbake på isen i Leangen ishall pigger Svee seg over banen. Med vante bevegelser plasserer han pucken lekent i mål, gang på gang.
– Det gikk ganske kort tid fra ulykken til at jeg begynte å tenke på kjelkehockey. Tilfeldigvis var landslagsjefen i Trondheim, og han spurte om jeg var interessert. Da jeg fortalte at jeg også hadde spilt ishockey tidligere, ble han veldig positiv. Jeg tror jeg har en fordel gjennom den erfaringen.
– Hvor lenge fortsetter du i kjelken?
– Jeg skal holde på så lenge jeg synes det er morsomt, og så lenge jeg får lov. Tidligere har jeg sagt at jeg skulle holde på frem til Vancouver, men nå når det nærmer seg frister det med ny OL-deltagelse i Sotsji i 2014.
– Jeg er glad for å oppleve det jeg gjør gjennom landslaget i kjelkehockey, men hadde jeg hatt valget ville jeg heller vært foruten ulykken. Jeg ville byttet bort gullmedaljene mot veteranhockey på sene kvelder i Leangen ishall.
Publisert mandag 7. desember 2009 klokken 11.20.