De stille svarene

Christina Yvonne Olsen
Telefon 975 48 580

Døden er stille. Hard, kald, taus og trist. Sorgen er dens vante etterfølger. Noen ganger er døden ventet, andre ganger ledsages den av sjokk og vantro. Når mennesker blir drept eller dør på uforklarlig vis, og ikke selv kan fortelle hva som har skjedd. Når legene ikke lenger kan bistå med sin ekspertise for å berge liv, men hjelper i etterkant med å finne svarene på hva som har skjedd.
– For oss er det meningsfullt å bistå med å gi de etterlatte svar. For mange hjelper det dem videre i sorgprosessen, kanskje mer enn de i utgangspunktet hadde trodd, forteller patolog på St. Olavs Hospital, Ivar Skjåk Nordrum.

Avkrefter rykter
I Norge dør det omtrent 42 000 mennesker hvert år. Av disse dør 93,8 prosent av sykdom, 4,8 prosent i ulykker, 1,3 prosent skyldes selvdrap og 0,1 prosent blir drept.
– Ved ulykker, drap eller annen uventet død, ber politiet om rettslig obduksjon. Vi ser etter overflateskader, og åpner buk, bryst og hode for å se etter mulig dødsårsak. I tillegg til å gi svar på hva som har skjedd, kan vi være med på å avkrefte rykter, forteller Nordrum.
En gang foretok han en obduksjon av en person der det gikk rykter om vold i hjemmet. Personen hadde blåmerker, men obduksjonen viste ikke vold som årsak til død. Vedkommende hadde falt og slått seg i forbindelse med hjerteinfarkt.

Målrettet
På St. Olav er det fire patologer som veksler på å utføre rettslige obduksjoner for politiet. Politiet betaler for leie av patolog, obduksjonsteknikere, bruk av lokaler og engangsutstyr. Én obduksjon koster rundt 10 000 kroner, og det gjennomføres opp mot 200 rettslige obduksjoner på St. Olav i løpet av ett år. Mange av disse faller i kategorien naturlig dødsfall.
– Det kan være mennesker som har ligget døde lenge, eller det kan være at noen plutselig dør. En ytterst sjelden gang så skjer det at et menneske bare dør, uten at vi klarer å finne noen svar i kroppen på hvorfor, forteller Nordrum.
Patologene jobber med tause pasienter, de friskmelder aldri noen. De er vitner til det verste menneskekroppen kan utsettes for.
– Man blir veldig fokusert og målrettet på jobben man skal gjøre. Hvis jeg tar innover meg hver tragiske skjebne på bordet foran meg, kan jeg ikke jobbe med dette. Men det er klart at det er enkelte syn og lukter man aldri venner seg helt til. Og vi står jo ikke på obduksjonssalen hver eneste dag, sier Nordrum.

Sporene vi legger igjen
Etterforskningen av et drap starter på åstedet. Under Forskningsdagene i Trondheim arrangerte Det Medisinske Fakultet Trondheim CSI, en lokal variant av den populære tv-serien om åstedsgranskning.
– Det er to meter arvestoff i hver eneste celle i kroppen. En celle er alt som skal til. En liten dråpe blod kan med hundre prosent sikkerhet fortelle hvem som var der, forteller professor i genetikk, Helge Klungland. I USA har 90 personer blitt frikjent de siste årene på grunn av DNA-spor.
– Men analyser som dette kan ta tid. Ofte er det et vanskeligere utgangspunkt vi har enn å ta en enkelt blodprøve. Vi har mange saker med DNA-profil, men det er sjelden å bli dømt bare på det, forteller Klungland.

Kjemiske bilder
Professor i kjemometri, Bjørn Alsberg, forteller om fremtidens muligheter for å gjøre det usynlige synlig.
– Det hyperspektrale kameraet  jeg har utviklet tar bilder hvor den kjemiske informasjonen i hver piksel projiseres tilbake på overflaten som observeres slik at man på en mye mer intuitiv måte kan oppdage om et punkt inneholder blod eller beinfragmenter. Målet er å ha et fleksibelt verktøy som raskt kan synliggjøre kjemiske og biologiske spor på åstedet, forteller Alsberg.

Døden er komplisert, og etterfølges av mange spørsmål vi aldri vil få svar på. Men hva vi dør av finnes det som oftest tause svar på i vår egen kropp.
– Det er et nitidig arbeid. Med ny teknologi i framtiden kan det bli enda mer interessant å jobbe med dette, mener Ivar Skjåk Nordrum.

Publisert torsdag 1. oktober 2009 klokken 14.00