Del
– Denne typen kurs er helt genialt! Jeg mener absolutt dette bør være obligatorisk for enhver aspirerende kirurg, slår Odd Ivar Lundseng fast, mens han øver på å sy sammen grisetarmer. Han jobber til daglig som kirurg på ortopedisk avdeling ved Orkdal sjukehus. Onsdag, torsdag og fredag denne uka deltar han derimot på et kurs i regi av Kirurgisk klinikk i samarbeid med The Royal College of Surgeons of England.
Lærer én av flere mulige teknikker
Tidligere på dagen satt Lundseng sammen 15 andre ferske kirurger da engelske John Underwood forklarte bakgrunnen for kurset, og ønsket om en standardisert opplæring av kirurger. England og USA er i dag kommet en god del lengre enn Norge på dette punktet.
– Over alt det andre som dette kurset handler om, kommer sikkerheten. Sikkerhet både for pasientene og ikke minst sikkerhet for dere som kirurger og resten av det kirurgiske teamet. Dere skal selv være sikker på at jobben dere gjør holder i alle ledd. Ikke bare jobber vi med skarpe gjenstander, kniver og nåler, men at stingene holder er helt avgjørende, forklarer John Underwood, før han understreker med latter:
– Det finnes mange måter å gjøre dette på. Vi vil lære dere én måte, en måte som er sikker og som er effektiv. Ikke gå tilbake til sjefen og si at han eller hun gjør det galt, da blir nok dette vårt siste kurs i Trondheim.
Målet er å gi en standardisert opplæring i grunnleggene kirurgi. Tidligere fikk nye kirurger denne typen opplæring av sin mentor i det kirurgiske miljøet. Slik ble teknikker og rutiner brakt videre nedover til nye generasjoner. Dette er vanskeligere å få til i dag, fordi man ikke alltid er sammen på dagtid og det ikke lengre er samme faste team. I blant annet England er derfor slik opplæring av kirurger standardisert og obligatorisk, og dette er også et mål for blant andre Norsk kirurgisk forening. Hvordan denne opplæringen skal eller bør foregå, er foreløpig ikke avklart her til lands.
Tett oppfølging
Samarbeidet med instruktørene fra England er derfor et steg på veien, og slike kurs har tidligere vært arrangert tre ganger på Ullevaal. Opplegget som foregår på St. Olav denne uka er todelt. For det første skal fem kirurger fra Kirurgisk klinikk få opplæring av svært erfarne kirurger og instruktører fra The Royal College of Surgeons of England. Meningen med dette er at de selv skal kunne lære dette videre til kommende kirurger. Deretter skal de fem instruktørene dele sine kunnskaper med de 16 deltagerne på kurset, som alle er kortere enn to år inne i sin spesialiseringsperiode.
– Det vi lærer her er basic og grunnleggende, og noe alle tror vi kan. Men det er greit med litt oppfrisking, slår Odd Ivar Lundseng fast.
– Den store forskjellen ligger i at det er fem instruktører på så få studenter. Det gjør at det blir veldig tett oppfølging.
Ordene fra Lundseng må være gull for Kathrin Sørensen Sneve, som er den fra St. Olav som har tatt initiativ for å få slike kurs til Trondheim. Sammen med de erfarne kirurgene Line Lied, Ingebjørg Juel, Øystein Drivenes, Kjersti Ausen og operasjonssykepleier Ragna Dybdahl Pedersen, får Sneve den pedagogiske opplæringen fra John Underwood og Rodney Peyton fra The Royal College of Surgeons, og deler deretter sin erfaring med kursdeltagerne.
– Det er en helt unik opplæringssituasjon, og det er ikke vanlig at fem så erfarne kirurger setter av så mye tid til ferske kirurger i opplæringen, slår Rodney Peyton fast fast.
Hvordan gir man feedback?
Peyton står i bakgrunnen mens Kathrin Sneve introduserer og forklarer neste del av kurset. Han tar små notater på en serviett, mens han hører Sneve snakke om hvordan man best kan behandle vevet for å unngå skader i forbindelse med sying. Mens kirurgaspirantene går løs på neste praktiske oppgave, går Peyton og Sneve inn på siderommet. Her skal hennes undervisningsmetoder kjapt evalueres, kun et lite minutt etter at hun har sagt sine formanende ord.
– Hvordan vil du selv oppsummere denne biten? spør Peyton.
Sneve må deretter gå gjennom hvordan hun forklarte den delen av kurset. Deretter gir Peyton konkret feedback på det hun gjorde bra. Han utfordrer også Sneve på hva hun eventuelt ville gjort annerledes, og dermed blir hun umiddelbart klar over styrker og svakheter i hennes egen måte å undervise på.
– Vi opplever at det å bli observert, vurdert og analysert som lærere er utfordrende og lærerikt. Tilbakemeldingene kommer rett etter introduksjonen, den er direkte og konkret. Det at vi selv blir utfordret på hva vi gjør bra eller dårlig og hva vi kunne gjort bedre, gir stor læringsverdi og er veldig motiverende for å fortsette å lære bort gode kirurgisk vaner, sier Kathrin Sneve.
– Alt handler egentlig om hvordan man gir feedback. Det er det samme innenfor kirurgifaget som i sport. Det å være åpen og positiv i feedbacken gir den andre personen større mulighet til å lære, og mange kan bli ødelagt av kjeftende tilbakemeldinger. I fotball kan du ofte se at trenerne plukker av spillere selv om de gjør en bra kamp. Hvorfor gjør de det? spør mange seg. Jo, det er fordi de gir negativ feedback til de andre spillerne, og hvis dette sprer seg så vil hele laget bli skadelidende, forklarer Peyton.
– Etter at jeg deltok som observatør på et slikt kurs i Oslo, ble jeg inspirert til å bringe dette hit. Målet til Norsk kirurgisk forening er en felles og standard opplæring av ferske kirurger, og dette er et steg på veien i den retningen, sier Kathrin Sørensen Sneve.
De 16 kursdeltagerne kommer fra ulike deler av landet, og Sneve forteller om stor interesse for kurset.
– Jeg har fått mange skuffede telefoner fra personer som ikke fikk plass. Mange argumenterer med at de er kommet lengre i spesialiseringen enn de som er med på kurset, men det er nettopp noe av poenget. De som får denne opplæringen skal ha kommet kort i spesialiseringen, og noe av grunnen er at vaner er vanskelig å vende for de som har kommet lengre.