Del
– Skjebnene man er vitne til gjør noe med en. Noen av folkene du møter, vil alltid være med deg. Man får et annet perspektiv på ting, sier operasjonssykepleier ved St. Olav, Sigrun Aase Holen.
Sikkerhet og evakuering
Holen har alltid ønsket å reise ut som sykepleier og hjelpearbeider. Nødvendige kurs var i boks før jordskjelvet i Haiti den 12. januar. Den 5. mars reiste hun av gårde, som en del av Røde Kors’ tredje team til Haiti.
– Jeg forventet mye jobbing og lange dager. Jeg var også spent på forholdene på Haiti, spesielt det vi leste i norske medier om lukt og søppel. Men jeg merket ikke noe til det. Mye ryddearbeid var unnagjort da vi kom, forteller hun.
Rett før de kom til Haiti fikk de høre om kidnapping av helsearbeidere i Port-au-Prince.
– Vi hørte også mye om ran og plyndring, og vi ble grundig brifet på sikkerhet i Oslo før avreise. Evakueringssekker måtte vi for eksempel ha med oss overalt, i tilfelle etterskjelv. Da måtte vi ha mulighet til å komme oss fort ut.
Salamander på operasjonsstua
Holen og flere av hjelpearbeiderne ble innlosjert i telt og etter hvert hus i Petit Goave, en landsby som ligger en lang kjøretur fra Port-au-Prince. Dagliglivet i Haiti bestod av jobb under helt andre omstendigheter 
enn hva Holen er vant til fra Norge og St. Olav.
– Vi var blitt advart om forferdelige ødeleggelser og tragiske skjebner. Folk bodde og levde med det de hadde, pinner, stokker og laken, forteller Holen.
I Haiti lever 80 prosent av innbyggerne på seks kroner dagen. Det opprinnelige sykehuset var hardt rammet av skjelvet, men operasjonsstuene sto. Her jobbet internasjonale hjelpearbeidere side om side med innfødte.
– Utstyret som ble brukt var enkelt, men det fungerte. Vi steriliserte med ild og påtenning når det ikke var mer sterilt utstyr igjen. Snudde vi oss et øyeblikk, var det en ny pasient på bordet når vi snudde hodet tilbake. En dag oppdaget vi en salamander på operasjonsstua! Men språkproblemet var likevel størst. Tålmodigheten ble satt på prøve, og vi visste heller ikke hva vi kunne forvente. Men de innfødte som jobbet på sykehuset gjorde en utrolig viktig jobb, vi var avhengige av dem, mener Holen.
Sterke inntrykk og solskinnshistorier
På Haiti sto sykepleierne for registrering og medisinering, mens pårørende sto for pleien. Holen og hennes Røde Kors-kolleger opplevde å få kjeft fordi de tok inn pasienter uten pårørende.
– Vi tok inn de som trengte hjelp, selv om de kom alene. Det likte ikke de innfødte som jobbet på sykehuset. 
Dette viste også kulturforskjeller som vi lærte oss etter hvert. Siden vi ikke kom i den akutte fasen rett etter skjelvet, møtte vi også på kreftpasienter med store svulster og andre med «tradisjonelle» sykdommer, forteller Holen.
For hver dag som gikk i 30-40 varmegrader på operasjonsstua i Haiti, tenkte Holen over hvor privilegert vi er i Norge.
– Det ble en tankevekker. Folk kom til sykehuset bakpå biler. En som hadde vært innlagt hadde fått spinalanestesi, og klarte så vidt å stavre seg til døra da han skulle hjem. Han forlot sykehuset bakpå en motorsykkel. Vi fant også utmagrede og syke barn på sykehuset som foreldrene ikke ville ha, minnes Holen.
Men midt oppi alle sterke inntrykk, var det også noen solskinnshistorier.
– Jeg husker spesielt en liten jente som hadde mistet moren sin i jordskjelvet. Hun var hardt skadet, og faren ville ikke ha henne. Hun var helt alene. Hun kom seg gradvis, og ble 
avdelingens lille solstråle. En av hjelpearbeiderne fra Canada ordnet alt det formelle, og fikk adoptere henne. Så det var en lykkelig slutt, smiler Holen.
– Var du noen gang redd under oppholdet?
– Jeg var kanskje mer naiv. Det var ekkelt å oppleve etterskjelv. Men man rekker ikke å tenke over farene. Folkene som bor i Haiti er utrolig vennlige og hyggelige, og det er veldig viktig at Norge sender hjelp når vi har muligheten til det. Da som hjelpere på deres premisser, ikke som verdensvante borgere som skal ta over.
–Ville du dratt ut igjen?
– Ja. Uten tvil.
Bilder brukt med tillatelse av Sigrun Aase Holen.