Del
–Det var mannen min, Øyvind Watne, som kom med ideen. Han har løpt flere maraton, og foreslo plutselig at vi alle skulle løpe sammen i New York, forklarer spesialsykepleier Lillian Benjaminsen ved Kreftavdelingen.
Sykler til jobb hver dag
De som skulle løpe sammen var Øyvind, Lillian, hennes barn Camilla Angelsen Kvestad, Terese Angelsen Akerholdt og Magnus Angelsen samt svigersønnen Kim Akerholdt. Av disse seks jobber Øyvind (Tiller DPS), Lillian (Kreftavdelingen) og Camilla (BUP) ved St. Olavs Hospital
Selv om ikke hele gjengen rundt bordet den ettermiddagen ideen kom fra Øyvind faller under kategorien godt trent, tente alle på ideen om å pine seg gjennom 42 kilometer i New Yorks gater 7. november i år.
– Ikke alle hadde like stor glød og tro på prosjektet helt i starten, men jeg synes det var stort at vi kunne gjøre noe slikt sammen, sier Benjaminsen.
Selv har spesialsykepleieren holdt seg i god form de siste årene ved blant annet å sykle fra hjemmet på Tiller og ned til Øya hver dag, uansett årstid. Løping har ikke vært på treningsprogrammet på en god del år grunnet et kranglete kne, men siden sommeren har Benjaminsen gjennomført jevnlig løpetrening opp mot det store målet i New York.
–Vi satte oss som mål at alle sammen skulle komme i mål på under seks timer, forklarer Benjaminsen, mens hun ser på kartet som viser løypa for New York Maraton. Fra starten på Staten Island, går turen gjennom hele Brooklyn, inn i 
Queens, over Queensboro Bridge til Manhatten før en liten svipptur innom The Bronx og tilbake til Manhattan med målgang i Central Park.
«Lillian, go on! You look good!»
– Det hele var en enorm opplevelse. Det var fantastisk å løpe siden det var tettpakket med folk langs hele løypa som heiet oss frem. Vi hadde navnet vårt på startnummeret, og hele tiden ropte folk «Lillian, go on! You look good!». Selv om det var forferdelig vondt den siste perioden, ville jeg ikke vært opplevelsen foruten. Da var alt fokuset på at jeg skulle løpe videre og få i meg nok drikke – og at jeg ikke skulle se på klokka! Siste del av løpet går blant annet oppover 1st avenue, og der var det slitsomt. Den er utrolig lang og det blir få holdepunkter siden alt går rett frem. De siste fem minuttene i Central Park var derimot fantastisk.
– Så det blir nytt løp i New York neste år?
– Jeg er ikke skremt, og jeg tenker at dersom jeg skal løpe maraton igjen, så må det bli i New York. Samtidig har vi diskutert Spitsbergen maraton og Lofoten maraton, så vi får se. Jeg tenker uansett at dersom jeg først skal stille, må det ble et helt maraton og ikke halv-maraton. Da vi rundet halvveis i New York, følte jeg meg nemlig langt fra sliten, sier Benjaminsen med et stort smil.
For henne har opplevelsen rundt New York Maraton også handlet om det å flytte grenser og det å ha et mål.
– Selv om det var tunge perioder i løpet, tenkte jeg aldri på å gi opp. Det å ha et mål og trene opp mot sørger også for en generell god fysisk form som sørger for et godt overskudd. Det vil jeg tro kan være bra for flere ansatte ved St. Olav også. Jeg må dessuten takke alle mine kolleger på Kreftavdelingen for en utrolig støtte. Da jeg kom tilbake ble det servert kake med sluttiden min på, smiler Benjaminsen.
– Målet om å klare det under seks timer, lyktes det?
– Ja, til tross for at vi brukte mye tid på å stå i dokø på slutten kom jeg i mål på fem timer og 45 minutter.