Frode Nikolaisen
Telefon 977 34 752
Del
Det sier Anne Hirsch. Hun er diakon ved St. Olavs Hospital, og jobber som en del av temaet i Prestetjenesten.
– Jeg ønsker selv å beholde varheten og sårbarheten som møtet med døden gir, jeg vil at det skal gå inn på meg. Jeg synes det handler om respekten for det dyrebare livet, utdyper hun.
Døden er mye forskjellig
I 2009 døde til sammen 953 mennesker ved St. Olavs 
Hospital. Noen dødsfall var av ulike årsaker forventet, andre kom brått på. Både for pårørende og ansatte ved St. Olav. I snitt har det siden 2006 dødd 985 pasienter i året.
Som enhet møter de ansatte i Prestetjenesten døden oftere enn de fleste av oss, og de møter døden i ulike sammenhenger. De møter pasienter som vet de skal dø, de møter pårørende som vet de skal miste en av sine nærmeste, de møter pårørende som svært brått har mistet noen som står dem nært.
– Døden er så mye forskjellig. Det er så mange ulike måter å dø på, og dette får også ulike følger for de pårørende, sier hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen.
Sammen de andre i avdelingen snakker Sørensen om sitt møte med døden på St. Olav, og de seks ansatte forteller hvordan dette påvirker dem. Både i jobben i Prestetjenesten, og ikke minst privat. Og de innrømmer at det er spesielt å jobbe med døden så tett innpå seg.
– Jeg føler at jeg skjønner på en annen måte at jeg selv også skal dø. Jeg føler det i hele kroppen, og det er en god erkjennelse. Jeg føler jeg er blitt mer glad i livet og mer oppmerksom på små detaljer, sier Anne Hirsch, og får nikkende blikk fra sine kolleger.
Minnes på sårbarheten
– Det å være så nært døden i ulike sammenhenger, blir en påminnelse på at vi selv skal dø. Selv om det er en befriende tanke, oppleves denne stadige påminnelsen også som en belastning som kan trekke meg nedover, legger sykehusprest Ingebrigt Røen til, og får støtte hos blant andre kollega Knut Hermstad, som jobber som sykehusprest og sexolog.
– Vi minnes hele tiden på det sårbare i livet, og hvor små marginene er. Jeg tror ikke vi nødvendigvis lever annerledes enn andre mennesker, men bevisstheten blir nok sterkere når man ser de store kontrastene, sier Hermstad.
Bevisstheten om at egen død kommer, oppleves både som en lettelse og som en belastning for de i Prestetjenesten. Beredskapen mot nære venners og nær families bortgang kommer også mer frem i lyset.
– Selv om vi møter døden ofte gjennom jobben, synes jeg fortsatt det er vanskelig å tenke at mine aller nærmeste skal rammes av døden. Det er en situasjon jeg tenker på ofte, hvordan vil jeg møte situasjoner der mine nærmest dør? spør Knut Hermstad.
– Selv synes jeg det er lettere å forholde meg til det at jeg selv skal dø.
– Noen ganger lurer jeg litt på om det egentlig er noen fordel å få dette bevisste forholdet til sin egens og sine nærmestes død, sier Taraldset Sørensen.
– På mange måter oppleves denne forberedelsen som at mine nærmeste dør kontinuerlig, og det er veldig slitsomt og mye bortkastet sorg.
– Det har du helt rett i. I bunn og grunn er man uansett ikke helt forberedt når de nærmeste faller fra likevel, legger Hermstad til.
Fattige på ord
– Dødeligheten er jo 100 prosent, sier sykehusprest Øyvind Brastein, og peker på en gammel klisjé. Likevel er ofte tankene på døden, både for vår egen del og våre nærmeste, noe som skyves langt bak i tankegangen - «det skjer ikke oss».
– Det slår meg samtidig at dødens rom ikke bare inneholder sorg, men også mye livsmestring. Mine møter med døden har lært meg mye om hvordan jeg kan mestre livet ved motgang, fordi døden handler jo egentlig om livet. Døden kan sees på som det svarte bakteppet der livet trer frem, fortsetter Røen, og peker samtidig på en gjenganger.
– Når personer går døden i møte, er det de nære relasjonene som trer frem som det viktigste for de aller fleste. Det minner oss på at det ikke er verdt å vente med å gjøre tinge man har lyst til, fordi man vet tross alt aldri…
Prestetjeneste er ikke involvert ved alle dødsfall som finner sted ved St. Olav. Noen ganger tilkalles de ikke i det hele tatt, andre ganger kommer tilkalles de først når den aktuelle pasienten er død.
– Jeg sliter ofte med at jeg blir fattig på ord i møte med døden. Både i menigheter hvor jeg har jobbet og her på sykehuset føler jeg det ligger en forventning i at presten skal si noe ved dødsfall. Det er ikke alltid så lett, forklarer Øyvind Brastein.
– I slike tilfeller tenker jeg også at det ikke er ordene som er det viktige, men at mennesker kan komme sammen. Det er utrolig hvordan mennesker stiller opp når folk dør. Mange har veldig lite å si, men mestringsstrategien for menneskeheten er ofte å komme sammen.
–Hvis man ikke helt vet hva man skal si, så er det kanskje akkurat det man bør si? undrer Ane Kristin Koller Sundnes.
Les flere saker i serien «Liv og død ved St. Olav:
«- Hjelper meg med å takle hverdagen» (Publisert 15. mars 2010)
«Tilbake til den nære pleie» (Publisert 8. mars 2010)
«Nytt liv med respirator og pc» (Publisert 4. mars 2010)
«Fikk dødsdommen på fellesrommet» (Publisert 24. februar 2010)
Publisert fredag 19 februar 2010 klokken 09.30.