Inn i skyen

Del

Saken og bildet er hentet fra Magasinet Helse nummer 2 i 2010

– Se her, sier hun og hekter et bilde ned fra veggen. Viser frem baksiden. «Om det å ikke vite», står det skrevet. Hun snur bildet igjen, og lar fingeren gli over den ru akrylen som former et fjell og en fjord. Ytterst til høyre et hvitt tåkehav, uten konturer eller dybde.
– Her er jeg nå, sier hun om fjellet.
– Jeg er på vei inn i tåken, i det hvite hvor jeg ikke vet noen ting. Men, jeg har et kristent
livssyn, som gjør at jeg tror jeg skal komme ut igjen på den andre siden av tåken. Fingeren stryker over det hvite feltet. ­Beveger seg tvers over rammen, mot stedet der hun kan komme frem, frisk igjen. – Så får vi se da. Om det er en livsløgn eller ikke.
 
Evig pause
Berit Myskja Drejer hadde vært utslitt lenge da hun gikk til legen. Nå skulle hun ta permisjon for å komme seg igjen, tenkte hun. Nettopp begynt å jobbe hundre prosent – det var tid for det nå som barna hadde blitt voksne. Hun gledet seg til å jobbe fulltid som lærer etter mange års deltidsarbeid. – Jeg likte så godt å formidle noe til ­ungdommene. Det å kunne hjelpe dem noen steg videre i livet.
Så var det ikke bare permisjon hun skulle ha. «Vi kan ikke utelukke at dette kan være Alzheimer», hadde legen sagt. Berit hadde blåst av ham. For noe tull, hun var jo ikke femti år ennå! Men prøvene var etter hvert entydige. For to år siden fikk hun ­beskjeden. Hun skulle ikke tilbake i jobb, men bli uføretrygdet. Med Alzheimer.
– Jeg hadde ikke merket noe selv, annet enn at jeg var bånn sliten. Men da vi så han ­fiskeriministeren på tv, hos Grosvold, da kjente vi oss igjen, og jeg ba om å bli henvist. På Ullevål og Rikshospitalet var det etter hvert ikke tvil. Det var klinkende klart at det var «nåkkå feil oppi hauet».

Hva tenker man da? Når man får beskjed om at man er på vei inn i tåkehavet?
– Javel, tenkte jeg. Da er det sånn. Da må vi tenke på en annen måte. Her må jeg ta skjeen i en annen hånd.
– Så enkelt?
– Ja. Jeg har hatt fire venninner, yngre enn meg, som har dødd av kreft. Til dels dødd fra små barn. Jeg har fått se barna mine vokse opp til gagns mennesker. Jeg har jobbet hardt for ikke å bli bitter. Og hvem skal jeg bli bitter på? Jeg ble heller engasjert i ting. Skulle ikke kaste bort tiden – jeg ville få med meg det jeg kunne.

Aktiv
Tre dager i uken hjelper hun til på sykehjemmet i Elnesvågen, med å stelle til frokost for beboerne.
– Det er veldig kjekt, altså.
Etter endt arbeidsdag går hun de seks ­kilometerne hjem.
– Det er fint å få litt rutine i hverdagen. Faste rammer er viktig. Hun er med i boksirkel, driver kristendoms­undervisning, og hjelper gamle sviger­foreldre. Nå vekselvis sitter og ligger hun avslappet i sofaen. Kroer seg. Stråler av glede når hun forteller om hvordan hun fyller dagene. Sett bort i fra at hun ­gjentar seg selv hyppig, og har problem med å huske ­spesifikke ord og navn, virker hun ­velfungerende og frisk.

Hva vil det si å være syk?
– Brit Kari, roper hun til datteren. Hun er nitten, og skal flytte hjemmefra om bare noen dager.
– Hvordan arter sykdommen seg?
– Vi har jo vent oss til det, merker det ikke så mye. Men noen ting dukker plutselig opp. Du skulle jo sjekke gradene på ovnen her om dagen, men ble stående og skru på klokka. Hjemme går det ganske bra, men det er verre på nye steder, da kan du bli forvirret.
– Ja, jeg har en veldig artig historie fra Oslo. Jeg skulle ta toget. Men, jeg fant ikke jernbanestasjonen! Det er jo helt utrolig! Til slutt spurte jeg en mann, en asiat. Men han snakket så fort da han skulle forklare meg, at jeg ikke klarte å henge med. Og det oppdaget han. Så han fulgte meg rett bort til stasjonen! Utrolig. En utlending, som viste meg veg. Gjett om jeg tenkte på den fortapte sønn da!

Fortapt?
– Fortapte sønn, spør Brit Karin med en liten latter.
– Nei, svarer Berit. Ler litt hun også.
– Men hva er det da, fra Bibelen….den barmhjertige samaritan, selvfølgelig. Lettelse over å huske, selv om hun blir ­minnet på.
– Noen ganger er du jo lei deg også, mamma? Da spør vi hva som er i veien. Og da husker du gjerne ikke hvorfor du er lei deg. Da blir det litt ekkelt det også, og da blir du enda mer lei deg.
– Ja. Det er litt ekkelt, det. Men jeg er flink til å huske på de positive tingene. Det ­negative, stundene der tårene renner – jeg vet at det skjer og har skjedd, men jeg ­glemmer det. Vil ikke tenke på det.
– Trenger du hjelp i hverdagen?
Hun bekrefter raskt, nesten uten å tenke seg om, før hun vender seg mot datteren igjen. Ber henne fortelle.
– Det kan være nettbank og mail, for ­eksempel. Du klarer det stort sett selv, men noen ganger trenger du å bli mint på ting.
– Ja. Jeg glemmer jo. Men jeg er flink til å skrive ned hva jeg må huske, og hva som skal skje.
– Men du kjører bil fremdeles?
– Ja, det gjør jeg. Det er ingen som har bedt meg slutte med det. Jeg hadde nok ikke kjørt inn til Trondheim, for eksempel, men rundt her går det helt fint.

Ikke skremt
Hun er i strålende humør, tuller og fjaser med datteren. Forteller at hun har blitt mer fjasete enn før hun ble syk. Vil gjerne fortelle en historie fra en skitur.
– Jeg satt utenfor en hytte og skulle spise nisten. Da kom jeg i prat med en pensjonist, en slags handelsmann fra Molde. Jeg skjønte etter hvert at han så på meg som en søt, ung dame. Så vi satt nå der og pratet så koselig om alt vi kom på. Så begynte jeg å lure da, på om jeg skulle fortelle ham at jeg hadde Alzheimer. Og fristelsen ble for stor – jeg fortalte ham det. Da var han borte du, på to minutter. Det var så ukjent for ham at han ikke kunne takle det. Han ble redd, rett og slett.
– Du virker ikke særlig redd selv?
– Nei. Jeg er ikke det. Jeg ser fremtiden inn i kvitauget. Vi har vært åpne med barna om dette hele tiden. De var med til Ullevål, og stilte sine spørsmål. Og dessuten, hun er skarp og klar nå, nøler ikke, repterer ikke. Her er det ingenting som må huskes.

– Ingen vet hvor lenge de skal leve. Det å bekymre seg…. Jeg kan dø i morgen, i en bilulykke. Alle kan det! Det å kaste bort tid på å grue seg ... Nei. Dessuten bor vi jo i ­verdens beste helseland. Vi gjør det! ­Forresten har jeg en plan. Kanskje skal jeg skifte litt på jobben, sånn at jeg heller kan jobbe på Bøtunet, der de demente sitter, i stedet for på sykehjemmet der jeg arbeider nå. Jeg skal jo sikkert bo på Bøtunet etter hvert. Sånn kan overgangen bli mykere. Men om jeg skal bo der – da må jeg få en GPS så jeg kan bevege meg fritt. Jeg må ikke sperres inne. Da dør jeg fort. Da visner jeg som et blad om høsten.
Hele skikkelsen, øynene og språket. Alt virker så forsont med sykdommen, nesten uhindret.
– Selv om jeg ofte går med en følelse av at jeg har glemt noe, noe viktig som jeg burde skrive ned, føler jeg meg ikke syk. Men det er nok fordi jeg er dopet ned på anti­depressiva. Ellers hadde det nok vært mye verre. Jeg protesterte først, ville heller være meg selv. Men etter hvert bestemte jeg meg for å ta hensyn til de jeg bor sammen med.

Les også ektemannen Taralds historie om å leve med konas sykdom