Del
– Egentlig skulle jeg ha vært snekker, vet du.
Milian Myraunet smiler bredt, før han trekker utsagnet tilbake. Litt.
– Neida, men jeg bygger mye med hammer og spiker. På hus, hytte og garasje, jeg 
driver og restaurerer på fritida. Jeg har et småbruk fra 1850-tallet i Åsenfjorden, forteller han og viser bilder på mobilen. Mobilen er alltid med. Den ligger trygt plassert i hånda.
– Ja, den må jeg ha med. Det er så mye som skjer. Jeg må være tilgjengelig.
Bygge fra grunnen
Nå skal fylkesrådmannen fra Frosta være med å bygge videre på det nye universitetssykehuset i Midt-Norge. Riktignok ikke med hammer og spiker.
– Jeg kjenner tegningene veldig godt og var med og diskuterte sentermodellen i RIT 2000 på 90-tallet. Men sett bort fra det, så er jeg fornøyd med å finne veien fra møterommet til kantina i Akutten og Hjerte-lunge-senteret, humrer han.
Nylig uttrykte den nye styrelederen bekymring for de ansatte og nye omstillingskrav som stilles.
– Energien må komme nedenfra. Ansatte i offentlig sektor ser hva som må gjøres, og de må gis myndighet til å gjøre det innenfor vide rammer, mener Myraunet. Han vet godt at omstilling og effektivisering ikke er en ny tanke på St. Olav.
– Jeg forstår at det kan være vanskelig å finne motivasjon på nytt og på nytt. Jeg har ikke tro på såkalt «kenguruomstilling», et hopp nå og et hopp da. Effektivisering må skje gjennom forbedring av arbeidsprosesser. Jeg har tro på at sykehuset kontinuerlig 
arbeider med logistikk, koordinering og pasientflyt, der utgangspunktet ikke er at man skal bli færre på jobb, men at pasientene får bedre behandling for hver krone. For å få varige effekter må vi ha et langsiktig perspektiv. Styret har det overordnede ansvaret, og må sørge for at det blir gjennomført på en forsvarlig måte, sier Myraunet.
Når det stormer
Mobilen ligger stadig i hånda. Kaptein Myraunet er tilgjengelig. Egentlig skulle han vært på en samling for fylkesrådmenn i Nord-Norge til uka, men seilbåten og behov for ferie vant den loddtrekningen. Myraunet lyser opp når han kommer på den nært forestående ferien.
– Vi kjøpte ny båt i Danmark for rundt fem år siden, og siden har det vært mye seiling i ferien. I år går ferden rundt til fine steder i Midt-Norge. Og så samles familien. Du, det blir flott, smiler Myraunet.
Forhåpentligvis er det vind i seilene og solfylte feriedager som venter i nærmeste fremtid. 61-åringen vet at de hardeste stormene like godt kan oppleves i direktørstoler som på havet.
– Det ble sagt en gang at det er bedre å bli slått ned på gata enn å bli oversett. Det er medias oppgave å formidle hva som skjer i samfunnet. Folk skal vite hva som foregår på St. Olav, og hvordan pengene disponeres. Vi må sørge for at medieinntrykket og virkeligheten er det samme. Pasientene som blir behandlet på St. Olav er nesten hundre prosent tilfredse og trygge. De som ikke har vært på St. Olav, skal også føle at det er trygt å komme hit, sier Myraunet. Han er tilhenger av at tillitsvalgte er de som uttaler seg.
– De har en faglig og politisk rolle, og har en rett og plikt til å være talerør. Interne stridigheter mener jeg fortsatt bør løses internt.
En halvstudert røver på Facebook
Ikke mange i Norge bærer navnet Milian. Og presten ville da heller ikke godkjenne det da han ble båret til dåpen. Gutten måtte ha et norsk navn, sa presten. Og derfor signerer Milian Myraunet med en B foran navnet sitt, men det navnet har aldri blitt brukt i dagligtale.
– Jeg skulle hete Milian. Da min mor fikk beskjed om å velge et annet navn, tok hun et som startet på B fordi hun ville kalle opp faren sin. Så da ble det Birger, da, forteller han.
Birger Milian Myraunet, fylkesrådmann, styreleder, snekker, kaptein og lærer.
– En halvstudert røver pleier datteren min å si. Men jeg er utdannet lærer. Det var lærerskolen vi hadde råd til på den tiden.
Med videreutdanning i gymnastikk, historie og pedagogikk mangler det ikke på kunnskaper. Veien gikk fra lærer til inspektør til rektor til distriktssjef for Nardo og senere Strinda. I 1997 ble han personaldirektør i fylkeskommunen, og i 2000 ble han fylkesrådmann. Han er gift, har tre barn og et barnebarn. Og nå er han på Facebook. Selvfølgelig.
– Jeg er nysgjerrig på slikt. Selv om jeg ikke ser gleden ved å dele med andre på Facebook hva man spiser til middag hver dag, så ser jeg muligheten til å skape engasjement, politisk eller for en enkeltsak.
– Kjenner du alle du er venn med på Facebook?
–Det er litt artig, det der. At man spør «Er vi venner». Det hender jeg tenker «Kjenner jeg deg?», ler 61-åringen.
– Men jeg pleier å kvittere med et ja.