Del
Saken er hentet fra Magasinet Helse nummer 2 i 2010
Tarald forteller om kona Berits evne til å tilpasse seg situasjoner som oppstår. Hvor flink hun er til å leve i nuet, og ta en dag om gangen. Det har han måttet lære seg å gjøre selv også. – Når en lever med en slik diagnose vet en aldri hvor mange gode dager en får. En må fokusere på det positive, på de små gledene en har sammen, i hverdagen.
Berit har Alzheimer
Slitsomt
De som ikke kjenner henne, kan ikke se at det er noe som feiler henne, forteller han. Funksjonsnivået er godt, og hun klarer mye foreløpig.
– Personlig hygiene, hun tar vare på seg selv og klærne sine. Husarbeid, slikt hun er vant med å gjøre. Men det er vi som bor sammen med henne som merker hvor det svikter. Blant annet har hun veldig dårlig korttidshukommelse. Hun kan spørre gang på gang om det samme – hvilken dag det er for eksempel. Og det er klart, når jeg er sliten, så kan det være tungt og slitsomt å forholde seg til. For hun har rett som det er tunge stunder med mye tårer.
Å avtale noe, er omtrent umulig, forteller han.
– Hun husker ikke hva vi har avtalt, og så gjør hun noe helt annet. Selv om hun skriver opp hva vi har avtalt å ha til middag, vet vi aldri hva som står på bordet. Hun lager stort sett ting hun kan, men noen ganger kan det skjære seg litt, for eksempel at hun salter maten to ganger.
– Hun kan glemme å slå av plater, så maten blir brent. Og strykejernet har hun glemt å slå av. Av og til setter hun ting på nye steder, og så finner hun det ikke igjen. Briller, lommebøker og mobiltelefoner glemmer og forlegger hun ofte. Vi måtte sperre bankkontoen fordi hun mistet kortet flere ganger. Det har vi bare gitt opp.
Den erfarne husmoren har blitt impulsiv, og blir lett distrahert. Vasker hun gulvet, kan hun se planter som må vannes, og etterlate vaskebøtta i flere dager.
– Men når vi gjør ting sammen, da går det oftest veldig greit. Vi gjør det mye oftere nå. Sykdommen har på ingen måte ødelagt familien, snarere tvert i mot. Vi har kanskje blitt mer sammensveist. I hvert fall har jeg og Berit blitt det.
Sorg
– Hvordan føles det for deg, å se kona di forsvinne sakte?
– Jeg får en sorg inni meg av og til. Når jeg er sliten etter en lang dag med pasienter, og kommer hjem og merker at Berit også er en slags pasient. Det kan være nokså tøft. Men stort sett går det veldig bra. Berit er ei veldig glad og takknemlig dame. Etter at hun ble syk, har hun begynt å gi meg så mange komplimenter. «Jeg vet ikke hva skulle gjort uten deg, du er så flink og god». Det gir meg veldig mye positivt, jeg kjenner at det er med på å styrke meg. Vi tror jo også begge at det finnes et liv etter dette. Det er en veldig støtte for oss. Da vet vi at dette er ikke slutten, det kommer noe bedre etterpå. Det har nok betydd veldig mye for oss, at vi takler det såpass godt som vi gjør.
Foreløpig er hun den samme, forteller han. Det er godt å merke at personligheten er den samme, holdningen den samme.
– Kanskje de små særegenhetene hennes til og med er litt forsterket – på godt og vondt. Men personen Berit er den samme. Det er funksjonaliteten, det praktiske – hva hun kan mestre av funksjoner, det er der det skorter. Men jeg har fortsatt den samme kjæresten som jeg ble kjent med 15 år gammel, hun trenger bare litt mer av min hjelp. Det vil jeg gjerne gi henne. Hun har hjulpet meg veldig mye når jeg har trengt det i tidligere år.