Det begynte i ungdomsskolen med mindre oppmøte. – Det var flere dager jeg rett og slett ikke klarte å komme meg på skolen, minnes Tonje Farstad (23) fra Trondheim.
Del
– Jeg følte at noe ikke stemte, men visste ikke hva. De rundt meg merket også dette, men vi var rådløse. Det ble mye fravær på skolen. Mamma var den gang min aller beste støttespiller, slik hun er det fortsatt.
Slik starter mange historier når sykdommen ikke er synlig. Ingen ben er brukket, det ytre er ikke skadet. Men noe er feil. Hva er det som ikke stemmer? Hvordan lever man med det som ikke stemmer? Når problemet er på innsiden, kan det være vanskelig både med diagnose og riktig behandling for den enkelte.
Ikke medisin
Tonje Farstad smiler og ler blant trær, busker og løv en høstmorgen i Trondheim. Naturens egen pensel setter en vakker ramme rundt 23-åringen med de strålende øynene. Historien hennes starter på ungdomsskolen. 8.-klassen var preget av mye fravær. I tiende kom Tonje i kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) for første gang.
– Da jeg ble henvist til BUP av helsesøster, fikk vi beskjed om at det var ventetid i omtrent seks måneder. For mamma var ikke dette et alternativ. Jeg hadde hatt problemer og fravær siden 8.-klassen, var deprimert og ville vært ferdig med ungdomsskolen hvis jeg hadde måttet vente seks måneder. Takket være mammas iherdige innsats fikk jeg hjelp innen et par måneder, forteller 23-åringen.
Slik startet en lang periode i hennes liv med ulike behandlere, der medisinering ofte var tema. Tonje var alltid klar på at hun ikke ville ha medisin, fordi hun følte at det ikke var veien for henne.
– I de neste fem årene jeg var i kontakt med hjelpeapparatet, fikk jeg gjentatte ganger høre at jeg var syk og ikke ville komme meg ut i jobb noen gang. Jeg ble veldig fanget av menneskene og holdningene rundt meg.
– Du er ikke syk
Livet er fullt av tilfeldigheter, og Tonje reflekterer over at man faktisk kan ha flaks å treffe sin «riktige» behandler.
– Og det gjorde jeg. Endelig. Men hun var tydelig i sin vurdering, og fortalte meg at jeg ikke var syk, men hadde en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som innebar en total nytenkning for meg.
Det er viktig for Tonje å understreke at selv om mennesker med samme diagnose har flere felles trekk, så er hvert tilfelle helt individuelt.
– Symptomene var tydeligere i ungdomstiden før jeg fant min riktige behandler, og fikk de riktige verktøyene til å håndtere ulike situasjoner. Jeg føler meg ikke syk selv om at jeg har en personlighetsforstyrrelse, jeg har bare noen ekstra utfordringer i hverdagen som jeg 
må bruke energi på. Når jeg leser om min diagnose, er det symptomer jeg kan relatere meg til, og noen jeg ikke kan relatere meg til i det hele tatt. For meg handler det om at jeg har veldig mange intense følelser, som ikke regulerer seg selv. Jeg må regulere dem manuelt. Jeg kan lese om mennesker med samme diagnose som kan bli aggressive, men det har jeg aldri vært.
Lykkelig med jobb
Tonje Farstad er i dag lykkelig med jobben i Mental Helse Sør-Trøndelag, og glad i livet.
Stavne Arbeid og Kompetanse har vært en svært viktig medspiller på veien ut i arbeidslivet, og bedriften KappAhl har satt dype spor.
- Der var det en klok butikksjef som hadde troen på meg fra første dag. Hun sier at jeg er en helt annen jente nå enn den hun møtte i butikken første dagen, forteller Tonje.
I dag jobber hun i halv stilling som aktivitetsansvarlig koordinator i Mental Helse Sør-Trøndelag i prosjektet «Voksen, men ung». Hun sitter også i styret til Mental Helse Ungdom Trondheim, og er ekstrahjelp hos KappAhl i Trondheim. Hun har funnet sin måte å mestre hverdagens utfordringer på.
– Når du føler at noe ikke stemmer, så finnes det muligheter og hjelp å få. I dag er jeg fornøyd med livet, smiler Tonje Farstad.
Stavne Arbeid og Kompetanse
Mental Helse Sør-Trøndelag