Del
– Det å være nær pasient og pårørende i slike situasjoner er veldig sterkt. På vår avdeling er det ikke alltid vi kjenner eller blir kjent med pasienten, fordi intensivpasienter ofte ikke har mulighet til å kommunisere med oss. Vi blir derfor kjent med pasientene gjennom de pårørende, sier sykepleier Gry Nordvik ved Intensivavdelingen.
Riktig å avslutte
Å bevege seg gjennom Intensivavdelingen i første etasje i den gamle høylokka, var en spesiell opplevelse. På rekke og rad lå alvorlig syke pasienter, hvorav 95 prosent ikke kommuniserer med helsepersonell. Selv om de gamle, trange og nedslitte lokalene nå er byttet ut med luftige og moderne enkeltrom i Akutten og Hjerte-lunge-senteret, er nok følelsen av at man oppholder seg et sted man ikke skal være fortsatt gjeldende. Det blir plutselig veldig viktig å holde blikket rett frem, ikke se seg for mye rundt og gå så fort som mulig videre.
På Intensivavdelingen døde 99 nemlig personer i fjor, et år da avdelingen hadde 722 pasientopphold, i tillegg til 7375 ortopediske og kirurgiske pasienter etter kirurgi.
– I noen tilfeller er det mer riktig å avslutte den livsforlengende behandlingen. Vi må hele tiden spørre oss om denne pasienten har mulighet til å overleve til et liv som for pasienten er meningsfylt, sier avdelingssjef Pål Klepstad.
Klepstad vet hva han snakker om. Han har møtt døden jevnlig som intensivmedisiner ved St. Olav siden 1992, og han har flere ganger vært med på å ta beslutning om at nå er det best om behandlingen avsluttes. Tre av fire personer som dør på Intensivavdelingen, får den livsforlengende behandlingen avsluttet.
– Hovedregelen for at vi skal kunne takle jobben, er at vi må forholde oss til også denne delen av arbeidet som en del av vår profesjonelle oppgave. Det å avslutte behandling og det å møte døden er en del av jobben vår, og vi har dette yrket fordi vi kan det. Selvfølgelig finnes det unntak der vi har pasienter og historier som er mer gripende enn andre, forklarer Klepstad.
Skille fritid og jobb
Det kan Gry Nordvik og hennes sykepleierkollega Hilde Abrahamsen si seg enig i.
– Jeg har med noen pasienter i bakhodet, og det er ulike grunner til at jeg blir påvirket. Det kan være følelsen av urettferdighet overfor de som utsettes for en så voldsom belastning. Det kan jo også være at man drar paralleller til sitt eget liv; er dette noe som kan skje meg og oss? I tillegg kan det ha skjedd ting i våre egne liv som gjør at det blir ekstra spesielt med de ulike pasientene, sier Abrahamsen.
Både Abrahamsen og Nordvik er, som Pål Klepstad, opptatt av viktigheten rundt det å skille sitt eget liv fra pasientene og de pårørende.
– Vi kan ikke unngå å bli berørt av de ulike pasientsituasjonene vi kommer opp i, men det er viktig å skille sitt eget liv fra det vi opplever på jobb. Dette for at man skal kunne opptre profesjonelt, noe som er nødvendig for å kunne ivareta pasient og pårørende best mulig, forklarer de to sykepleierne.
– Det å komme så tett på pasienter og pårørende i vanskelige livssituasjoner gjør at en kanskje blir mer opptatt av de nære ting i hverdagen, og selv om det ikke alltid lykkes, prøver jeg å unngå å sette ting på vent, legger Nordvik til.
På Intensivavdelingen jobber de ansatte svært nær pasienten, og det er naturlig å jobbe i team. Det er til slutt legens ansvar å avgjøre om behandlingen skal opphøre. Sykepleierens funksjon etter slike beslutninger er å ivareta intensivpasienten og de pårørendes behov på best mulig måte.
– Vi kan aldri være helt forberedt hva som møter oss når vi kommer på jobb. Det kan skje mye her fra dag til dag. Nye pasienter kommer inn og tilstanden hos dem vi har kan endre seg. Vi vet ikke før vakten begynner om vi havner i situasjoner som handler om å avslutte livsforlengende behandling, forklarer Hilde Abrahamsen
Ofte verre å forlenge
– Det som er viktig å poengtere når det gjelder avslutningen av livsforlengende behandling, er at pasientene dør av sykdommen de er rammet av. Rent etisk har dette ingenting med aktiv dødshjelp å gjøre, og det er et viktig grunnpremiss i den medisinske vurderingen. Hvis det finnes den minste tvil, fortsetter vi selvfølgelig behandlingen. Som lege føler jeg på mange måter at det etisk sett er verre å gi livsforlengende behandling på pasienter som egentlig ikke burde fått det. Det vi gjør da er ofte meningsløst, fordi pasientene uansett ikke kan overleve, sier Pål Klepstad.
– Hvis vi skal avslutte, må vi føle oss så sikre som mulig på at det er riktig vurdering. I og med at vi ikke kan kommunisere med mange av våre pasienter, er det viktig å ha en god dialog i forhold til de pårørende slik at de er inneforstått med at en slik avgjørelse skal tas. Ofte trenger de pårørende mer tid enn oss helsepersonell for at en slik tanke skal modnes, og det er noe vi må ha respekt for, sier avdelingssjefen samtidig som han mener de litt for ofte holder behandlingen i gang litt for lenge.
– Men det er en viktig beslutning å avslutte livsforlengende behandling, det er derfor selvfølgelig ingen solobeslutning. Alle slike avgjørelser taes i samråd med andre på avdelingen, og også sammen med de avdelinger hvor pasientene opprinnelig hører til. En enkelt person kan, selv om en føler seg sikker, tross alt ta feil.
Store kontraster
Når ansatte ved Intensivavdelingen går til det skritt å avslutte livsforlengende behandling, varierer fremgangsmåten noe fra lege til lege og også fra pasient til pasient. Pål Klepstad forteller om fremgangsmåten som ofte benyttes.
– Det første er naturligvis at man sikrer god symptombehandling og videre lindrende behandling. Deretter stoppes behandlingen som stimulerer sirkulasjonen, og til slutt stoppes respiratoren. Pasienten kan da puste selv, men de aller fleste dør innen få timer. Noen ganger hender det derimot at pasientene kan leve noe lengre tid og i de tilfellene er det best at de blir overført til sengepost, forklarer Klepstad.
Kontrastene på Intensivavdelingen er store. Hardt skadde eller svært syke pasienter side ved side. Noen kommer aldri ut fra denne avdelingen, andre fortsetter livet etter god behandling og pleie. Også for de ansatte er kontrastene store, ikke minst når vakta er over og hverdagslivet komme tilbake.
Les flere saker i serien «Liv og død ved St. Olav»