Del
Det sier sosionom Ellen Petersen, som er en del av den elleve personer store Sosionomavdelingen ved St. Olavs Hospital under Klinikk for kliniske servicefunksjoner.
– Jeg har møtt ensomme og døende personer som jeg alltid vil ha med meg. Det gjør sterkt inntrykk å møte mennesker som er helt alene i slike situasjoner, men samtidig gir det meg også mye tilbake.
Vanskelig å svelge
Ellen Petersen forteller om kvinnen hun møtte for noen år siden, en kvinne på hennes egen alder som av ulike grunner var helt alene på Seksjon for lindrende behandling. Kvinnen hadde uhelbredelig kreft, hun skulle ende sitt liv alene på St. Olav.
– Det var flott å bli kjent med denne kvinnen, og det sa jeg også til henne. Jeg husker jeg skulle ut i ferie, og visste allerede da at hun ikke kom til å være i live når jeg kom tilbake. Jeg sa det rett ut, at jeg aldri kom til å glemme henne og at det var fantastisk å bli kjent med 
henne. Det tror jeg også hun satte stor pris på, sier Petersen.
Stemningen blir med et noe mer trykket i rommet. Latterbølgene som har kommet hyppig avtar. Ellen Petersen, Lise Kjelsli og Vibeke Dragvoll Ulstad har i over en time fortalt om sin hverdag som sosionomer ved St. Olav.
Om hvordan deres møter med pasienter og pårørende oppleves i en travel hverdag. Om hvordan humor og latter brukes som medisin for å komme gjennom de vanskelige situasjonene. Hvor tett og godt samholdet er mellom de ansatte på sosionomavdelingen. Hvordan de jobber for ikke å ta med seg de tunge historiene videre inn i sitt eget privatliv. Nå er det stille, men det varer heldigvis bare i noen små sekunder.
– Jeg må innrømme at det er litt vanskelig å svelge at mennesker i Norge kan være så ensomme at de dør helt alene, sier Vibeke Dragvoll Ulstad.
Det er ikke ofte at sosionomene kommer i situasjoner der personer dør helt uten eget nettverk, men det hender. Som regel dukker sakene opp som direkte henvendelser fra ulike avdelinger, der personalet har merket seg manglende besøk og lite aktivitet hos enkelte pasienter.
– Da blir vi spurt om vi kan ta en tur og vi tar kontakt med den aktuelle pasienten. Der begynner jobben med å skape tillit hos denne personen, og etter hvert kan vi komme inn på om det finnes mennesker som vi kanskje kan kontakte. Veldig ofte finnes det en nabo eller en kollega eller en venn, og hvis vi får tillatelse fra pasienten tar vi kontakt med dem. Og når vi ringer denne naboen eller kollegaen, møter vi ofte en lettelse hos dem vi kontakter. Mange sier at de har tenkt på å ta kontakt, men at de ikke vil blande seg inn, sier Petersen.
Men noen ganger lykkes ikke jakten på den døende pasientens nettverk, som i tilfellet med kvinnen som døde alene på Seksjon for lindrende behandling.
Komme seg videre
De ansatte ved sosionomavdelingen møter mange ulike skjebner i sin hverdag. De møter pasienter og pårørende i sårbare situasjoner. De møter pasienter som er alvorlig syke eller døende, de møter pårørende som skal miste en av sine nærmeste, de møter små barn og ungdommer som skal miste mor eller far. Ingen av møtene er like.
– For pårørende og de pasientene som ikke dør, handler mye om hjelp til å komme seg videre. Jobben består blant annet i å tilrettelegge for at den medisinske behandlingen skal være det viktigste fokuspunktet, forklarer seksjonsleder Lise Kjelsli.
– Barn og ungdom som blir igjen etter at en av foreldrene dør, følger vi opp til vi faktisk ser at det går bra med dem og vi sørger for at de får videre oppfølging, legger Petersen til.
– Vi er gode på å se helheten i ulike sykdomstilfeller, og når vi møter pasienter og pårørende er det to hovedfokus. Det ene er det 
praktiske med informasjon om blant annet rettigheter. I tillegg kommer det sorgstøttende arbeidet, forklarer Dragvoll Ulstad.
– Det er langt fra uvanlig at pasienter ikke har alt det praktiske på plass i slike situasjoner, sier Kjelsli.
– Vi har erfaring og kompetanse som sier hvordan livet blir videre, uansett situasjon. Vi ser også hvordan sykdom og død påvirker hele familier, og at det er viktig å tilrettelegge for alle, legger Petersen til.
Humor og latter
Selv om hverdagen bringer mange tunge skjebner, forteller de tre sosionomene om en morsom arbeidshverdag. Om en hverdag der humor og latter brukes som aktive virkemidler. Ikke bare som en mekanisme for å komme gjennom det tunge, men fordi de ansatte trives i jobben og i hverandres selskap.
– Jobben gir meg et mer avslappet forhold til døden. Å nærme meg døende gir meg veldig mye. Å vite at familier blir ivaretatt gir god mening. Det er nesten lønn nok for meg, at jeg føler jeg klarer å hjelpe, sier Ellen Petersen.
– Selv om Ellen er den som jobber mest med døende pasienter, er det ofte fra pasientrommene hun befinner seg i at det kommer mest latter fra, legger en smilende Lise Kjelsli til.
– Humor må brukes for det det er verdt, men vi ser naturligvis an ulike mennesker først, sier Petersen.
Selv om humor og latter er viktige ingredienser i vanskelige situasjoner, kan det noen ganger bli tungt å holde tårene tilbake. Selv for erfarne sosionomer.
– Vi ler mye, men det kommer ofte tårer også. Og akkurat det er viktig for oss å formidle, at tårer er en naturlig reaksjon. Det er jo trist nå mennesker dør, sier Dragvoll Ulstad.
– Vi ser ikke på det å gråte som en svakhet, men heller som et uttrykk for at vi er tilstede og at det som skjer berører oss. Kanskje kan det bidra til at pasienten eller de pårørende føler seg mindre alene og gi dem en følelse av å være sett, legger Kjelsli til.
«Er det lov å le?»
De tre er opptatt av å få frem viktigheten av at livet må gå videre. At det er helt ok å le, selv om man skal dø eller skal miste en av sine aller nærmeste.
– Det er like mange måter å sørge på som det finnes mennesker. Å bruke latter og humor handler mye om å normalisere sorgprosessen, noe vi opplever at det er et stort behov for, sier Vibeke Dragvoll Ulstad.
– Vi opplever at sørgende barn spør; «Er det lov å le? Kan jeg det?». Mange føler at det er galt, men vi oppfordrer også ungdom til å ta seg en fest selv om det er kort tid siden mor eller far døde, sier Petersen, og forteller at det mellom ulike familier også er stor variasjon i forhold til hvordan man snakker om døden.
– Noen er helt åpne, mens andre sliter med å bruke ordet død. Vi oppfordrer til stor åpenhet, ikke minst i forhold til barn. Barn tåler mye, så lenge man sier sannheten, avslutter Ellen Petersen, Vibeke Dragvoll Ulstad og Lise Kjelsli.
Les flere saker i serien «Liv og død ved St. Olav»