Frode Nikolaisen
Telefon 977 34 752
Del
– Jeg ser det som et privilegium å jobbe med de pasientgruppene vi har, sier spesialsykepleier Elin Klüver, og får nikkende blikk fra sine kolleger Kari Melby, Baard Ervik og Frode Skanke.
– Det er mange triste tilfeller og stunder. Det er snakk om personer som skal forlate livet, og pårørende som opplever dette som et stort tap. Samtidig er det en slags høytid rundt disse prosessene som jeg synes det er godt å delta i.
Ikke oppbevaringsplass
Det er både lyst og fint i de nyoppussede lokalene i fjerde etasje i det rehabiliterte kreftbygget. Seksjon for lindrende behandling (SLB) består av fire leger og 32 sykepleiere, som sammen tar i mot pasienter som er i livets siste fase.
– Seksjon for lindrende behandling er ikke et hospice, en oppbevaringsplass for pasienter som skal dø. Det er viktig å få frem, slår Baard Ervik fast.
Den palliative behandlingen hos SLB har som mål å gi best mulig lindrende behandling, pleie og omsorg for pasienter med avansert sykdom. Avdelingen jobber kontinuerlig med rundt 100 pasienter, fordelt på sengepost, poliklinikk, Havstein sykehjem og hjemmebesøk. SLB har til sammen 12 sengeplasser i Gastrosenteret, pluss åtte plasser disponibelt på Havstein.
– Når pasienter henvises til oss, har de i snitt rundt et år igjen å leve. Mange av pasientene vil dø her også, og da er det vår oppgave å legge til rette for denne tiden samt symptomlindre, kartlegge og behandle dem, sier Baard Ervik.
Hvert år dør det rundt 100 pasienter ved SLB på Øya. I tillegg kommer rundt 100 dødsfall på Havstein sykehjem.
Viktig balanse
Historiene og inntrykkene er mange for de ansatte på en avdeling hvor kontakten både med pasienter og pårørende er avgjørende for en god prosess.
– Det er en jobb hvor det er viktig at man finner balansen mellom det å være profesjonell og det å være personlig. Det er uten tvil lett å bli påvirket av de sterke skjebnene som vi ofte møter, sier Frode Skanke.
– Måten jeg møter den andre på, handler mye om hvilke følelser det er som trigges i meg selv. Mye av jobben handler faktisk om å gi av seg selv, men det er viktig å skille mellom hva som er mitt og hva som tilhører den andre. Egne tap og egne opplevelser kan gjerne forsterkes i visse tilfeller, men det er viktig å ikke bli fanget i egne følelser. Da kan man fort bli handlingslammet, legger Elin Klüver og Kari Melby til.
– Derfor er det viktig at det er en trygghet i staben som man kan støtte seg på. Ansatte her har gode kunnskaper og lang erfaring som gjør at man lett kan støtte hverandre i vanskelige situasjoner, sier Skanke.
– Det var faktisk en pasient som kommenterte det her en dag, at her var det ikke mange ferske ansatte. Det tror jeg er viktig, dette er ikke stedet man starter som nyutdannet, sier Kari Melby.
– Vi har kultur for å reflektere sammen over situasjoner vi står i. Det er viktig for oss.
Hvordan orker du?
Ifølge Frode Skanke er det mange ved avdelingen som jobber der over lengre perioder, og mange kommer også tilbake etter å ha vært ved andre avdelinger i perioder.
– Og det til tross for den tunge psykiske påkjenningen. Og det er vel fordi vi får veldig mye tilbake også, tror overlegen.
– Det å jobbe her setter ens eget liv i perspektiv, og det er en gave fra de vi møter. Vi blir minnet på hva livskvalitet handler om og at livet ikke varer evig. Derfor er det viktig å ikke skyve ønsker for livet inn i en fremtid som kanskje ikke kommer, men leve livet mens vi enda kan det. En dag er det for sent.
Selv om jobben og møtet med både pasienter og pårørende gir mye tilbake til de ansatte, er det mange utenfor avdelingen som undres over yrkesvalget.
– Det hender ofte jeg får spørsmål i forbindelse med seminarer eller kurs jeg holder. Hvordan i all verden holder du ut å jobbe i et miljø med så sterke følelsesmessige påkjenninger? Mange skjønner overhodet ikke det, sier Elin Klüver.
– Og hva er svaret på det spørsmålet?
– Jeg har egentlig ikke noe godt svar på det. For å jobbe her må man være faglig trygg i jobben, det i seg selv er tilfredsstillende og utfordrende. I tillegg må man bruke seg selv i stor grad, jeg gir av meg selv hele tiden. Tidligere var jeg mye strengere i forhold til å sette grenser for meg selv, men de grensene er ikke like sterke lengre. Å finne samtaleemner eller felles interesseområder som kan bidra til å gi den syke et friminutt fra sykdommen, tror jeg er viktig og nødvendig, sier Klüver, før hun forteller historien om den lille gutten og bestefaren.
– Gutten står utenfor rommet og ser inn på bestefaren som ligger i senga. Han tør ikke gå inn, fordi bestefar ser ut som et spøkelse, sier gutten. Da setter jeg meg ned sammen ham og forklarer hvorfor bestefar ser så blek ut. Etter hvert våger gutten seg mot rommet igjen, han går nølende nærmere og nærmere senga. Til slutt står han ved sengekanten og holder bestefar i hånden, sier Klüver.
– Det er vanskelig å ikke bli berørt og få noen tårer i øynene av slike opplevelser.
Les flere saker i serien «Liv og død ved St. Olav»:
«- Hjelper meg med å takle hverdagen» (Publisert 15. mars 2010)
«Nytt liv med respirator og pc» (Publisert 4. mars 2010)
«Fikk dødsdommen på fellesrommet» (Publisert 24. febriar 2010)
«Givende og utfordrende møter med døden» (Publisert 19. februar 2010)
Publisert mandag 8. mars 2010 klokken 09.11.