– Er du klar? Da kjører vi på!
Svisj svusj! Miljøterapeut Otto Noralf Aarhaug tar en sittende tur ned bakken, med Arnt Ove Soknes som fører. Det ble mange turer opp og ned i løpet av dagen. Foto: Christina Yvonne Olsen |
Med et kraftig fraspark sender Arnt Ove Soknes seg selv, miljøterapeut Otto Noralf Aarhaug og den knallrøde rullestolkjelken ned akebakken. De hvite markene øverst på Lian tar puddermykt imot dem, og kjelken seiler raskt av gårde. Helt til den velter, og sender Aarhaug ut av stolen og hodestups ned i alt det hvite.
– Herlig! God trening, dette! I hvert fall å komme seg opp igjen, ler han.
De vet hva oppoverbakker er, både brukere og ansatte ved Fysmed Lian. Veien tilbake til livet etter sykdom og ulykker kan være både lang og bratt. Og det kan være lett å falle underveis. Men når et mykt snølag tar imot, er det bare å slenge seg ned.
– Hvorfor det er så bra å være ute? Fordi det er godt å røre på seg! Og fordi man blir friskere til sinns, mener Soknes.
Ansatte tester ut akebrettet, og det går unna. Fysioterapeut Tor Ivar Gjellesvik sender avgårde Otto Noralf Aarhaug og Ranveig Seljemark. Foto: Christina Yvonne Olsen |
Å røre på seg er bare én av bonusene med å være med på tur med avgang fra Fysmed Lian. Fredag arrangerte de ansatte for andre året på rad førjulsdag ute i det fri. Ingrediensene på programmet: Tur med hest og vogn, aking, julequiz og julegrøt med mandel. I motsatt rekkefølge. For uten energi funker ingen kropp, syk eller ei.
– Nå er det bare å hive innpå grøt. Det finnes en mandel. Jeg bare nevner det, smiler fysioterapeut Ranveig Seljemark, og deler ut sukker og kanel til fremstukne hender. Minibussen har akkurat satt av de siste av turens femten deltagere inne i Lianskogen, og både brukere og ansatte har benket seg rundt ovnen inne i lavvoen. Her er det godt og varmt, det er ingen grunn til å stresse seg ut. Eller?
Tur med hest og slede i vinterlig og kald idyll. Foto: Christina Yvonne Olsen |
–Når kommer egentlig hesten? spør Randi, en av turdeltakerne.
– Den skal være her klokka 12.00, så det er en liten stund til, får hun til svar.
Randi nikker.
– Jeg gleder meg. Jeg har ikke kjørt hest og vogn siden jeg var liten.
– Har du vært med på turer før?
– Nei, det er første gang. Men det er forbausende bra, ler hun.
Forbausende bra er ifølge miljøterapeut Aarhaug en veldig dekkende beskrivelse for turene til Fysmed. Og det trenger ikke være høytid i vente for at pasienter og ansatte ved senteret skal ta på seg uteklær.
– I fjor arrangerte vi for første gang aktivitetsdag før jul, noe vi håper skal bli en tradisjon. Men det er viktig å få med at vi ofte er ute ellers også, minst én gang annenhver uke. Tilbudet er helt frivillig, men vi merker at utetimene er populære. Det er sjelden vi må mase for å få med pasientene ut, forteller han.
Det er tid for å teste konkurranseinstinktet. Ranveig deler inn lag på fire, og gir ut quizarkene.
– Dere må snakke lavt, så ingen kan jukse!
At det snakkes lavt er nok en overdrivelse, men hodene setter seg i hvert fall tett sammen. Det nynnes på julesangtekster og gjenspilles scener fra The Julekalender. Noen* noterer ivrig ned oppskriften på lutefisk. Miljøterapeuten ler.
– Jeg tror det aller viktigste med disse turene er den gode stemningen som blir skapt. I tillegg til at naturen er en fantastisk treningsarena, kommer folk seg bort fra senteret, og får fri fra egne bekymringer noen timer. Her er alle likeverdige.Vi merker det godt når vi kommer tilbake fra slike utflukter. Folk er slitne, men har roser i kinnene og er glade. Verdien av det er uvurderlig.
En av turdeltakerne setter fra seg grøttallerkenen, og viser plutselig frem noe i hånden.
– Jeg fant den, jeg, sier Harald.
Ranveig spretter opp.
– Jeg skal hente premien!
Noen sekunder senere er hun tilbake. I hånden har hun en marsipangris i rød innpakning.
– Vær så god!
Harald ser på grisen, og tilbake på Ranveig.
– Er ikke så veldig glad i marsipangris, jeg. Men den kan jo deles!
*Denne «oppskriften» kan deles.