Du kan ikke se det på henne. Hun møter deg med et hjertelig smil, håret er lyst og velfrisert, og hun er lett i bevegelsene. Når hun spaserer rundt i gangene på St.Olav, er det lett å tenke at hun er en sykepleier på vei til eller fra jobb. For ikke lenge siden var det faktisk akkurat slik. Men nå kommer ikke Gro Marie Selstad lenger til sykehuset for å hjelpe pasienter. Nå er hun selv syk. Så syk at verken dyktige leger eller tidligere kolleger kan gjøre henne frisk. Forskjellen på Selstad og oss andre er altomfattende: Hun vet at hun om bare noen måneder kan være død.
|
Gro Marie Selstad vet hun ikke vil vinne kampen
mot kreften, men kjemper likevel hardt imot hver
gang den dukker opp. Dette bildet er tatt 9. desember
2011, 16 dager etter strålebehandling.
|
– Denne julen er den første på to år jeg ikke trenger å gå på cellegift. Samtidig har jeg fått beskjed om at årets jul kan være den siste jeg får oppleve. Det første er jeg veldig takknemlig for. Det siste velger jeg å skyve lengst mulig bort. Å ikke tenke på det er selvfølgelig umulig, men jeg har valgt å forsøke, forteller hun.
Det er vanskelig å finne ordene til denne fortellingen. Historien hun har valgt å formidle omhandler temaer vi alle er så redde for en gang skal ramme oss selv. Selstads tilfelle er ekstremt, men ikke unikt. 850 personer rammes hvert år av den sjeldne kreftsykdommen nevroendrokrin kreft. For tre år siden ble Gro Marie Selstad én av dem.
Smertene
I februar 2009 er Gro Marie Selstad i innspurten av mastergradsarbeidet sitt om folkehelsevitenskap ved Universitetet i Tromsø. Etter flere år som sykepleier ved St. Olavs Hospital og i hjemmetjenesten er hun nesten i mål med videreutdanningen hun har ønsket seg, og i magen vokser et etterlengtet lite mirakel. Livet og fremtiden er strålende. Men så får Selstad plutselig sterke smerter på høyre side av ryggen.
– Jeg skjønte ikke hvorfor, og oppsøkte lege. Det ble mistenkt at smertene kunne skyldes nyregrus eller nyrestein, men prøvene som ble tatt viste ingenting. Smertene vedvarte, og jeg var inn og ut av legekontor, sykehus og legevakt. Ingen fant noe galt, forteller hun.
|
Det har vært viktig å forsøke og utnytte de gode periodene mellom behandlingene, når kreften har holdt seg i ro. I sommer tok Gro Marie med seg moren på ferie
til Kypros, der de booket seg inn på et flott hotell og nøt varme dager på stranden.
|
Sjokket
Smertene forverrer seg, og til slutt krever Selstad å bli sendt til MR-undersøkelse. Først da blir den nevroendokrine tumoren, på 7,5 ganger 7,5 cm, oppdaget i nyrene.
– Tanken om kreft hadde aldri slått meg, så funnet kom som et totalt sjokk. Legene informerte meg om at kreftdiagnosen min i tillegg var utrolig sjelden. Jeg visste med en gang at dette var veldig alvorlig, sier Selstad.
Selstad blir umiddelbart operert. Operasjonen er omfattende, og både den ene nyren, bakre bukvegg og omkringliggende bukvev blir fjernet. Det er imidlertid ingen tegn til spredning. Selstad får likevel en cellegiftkur, for sikkerhets skyld. Men barnet i magen har ikke overlevd, og de strålende fremtidsutsiktene er erstattet med usikkerhet og tap.
– Livet som tidligere gikk på skinner ble plutselig ufattelig utfordrende å leve. Kreften tok over alt, forteller hun.
Spredningen
|
Årets ferietur til Kypros var etterlengtet, og Gro
Marie følte at formen var på bedringens vei etter
den siste behandlingen. Men bare 6-7 uker etter
at hun kom hjem, dukket smertene i hoften opp.
|
Månedene går, og sykdommen holder seg tilsynelatende i ro. Selstad begynner etter hvert å føle hun kan puste igjen, og ta fatt på veien tilbake til livet. Men så dukker kreften opp på nytt.
– I mai 2010 begynner jeg å kjenne smerter i ryggen. Jeg var først overbevist om at det måtte skyldes svak muskulatur i ryggen, siden jeg hadde vært i lite fysisk aktivitet det siste året. Jeg hadde gått til regelmessig kontroll ved poliklinikken, men ba igjen fastlegen min om MR. Da tumorene i ryggen ble oppdaget, visste jeg at løpet var kjørt. Når kreften først har nådd skjelettet, slipper den ikke taket.
Sykepleieren
Som sykepleier diskuterte Selstad daglig andres diagnoser og pasientbehandling. Nå var det plutselig hennes sykdom det skulle snakkes om.
– Kunnskapen min som sykepleier har nok vært mest negativ for meg etter at jeg ble syk. Jeg skjønner mye mer om utsikter og behandling enn en vanlig pasient gjør. Jeg visste på dette tidspunktet at det ikke lenger var noe håp om å bli frisk.
Selstad settes igjen på en knallhard cellegiftkur, som tar knekken på tumorene i ryggen. Men denne gangen er det bare et tidsspørsmål før kreften igjen vil dukke opp. Selstad mottar den tunge beskjeden om at hun ikke kommer til å overleve kreftsykdommen.
– Jeg vet ikke hva jeg tenkte da jeg fikk beskjeden. Jeg tror ikke realitetene sank inn før lenge etterpå. Jeg visste vel egentlig på forhånd hvordan situasjonen så ut, men fra da av ble jeg tvunget til å forholde meg til døden. Det er vanskelig, forteller hun.
Redselen
Situasjonen til Selstad tilsier at det alltid vil dukke opp ny kreft, hun vet bare ikke hvor. Utryggheten sykdommen skaper gjør at hun stadig lever i redsel for hvor og når kreften vil slå til igjen.
|
Gjennom sykdomsperioden har opplevelser blitt viktig for Gro Marie. Her er hun i London sammen med søsteren Kirsti og tantebarnet Tale i juni i år. – Det var bare fire måneder siden avsluttet cytostatika og strålebehandling, så jeg var ikke helt i form. Men vi koste oss sammen likevel.
|
– Jeg har vært mye redd, og flere ganger kommet til legen med smerter som har vist seg å ikke være farlige. Hver eneste gang blir jeg tatt godt imot på sykehuset, og får grundige undersøkelser. Det har blitt et par «ulv, ulv». Men stort sett har jeg hatt rett. Jeg kjenner igjen kreften på smertene, forteller hun.
For en måned siden dukket kreften opp for tredje gang. Denne gangen er det området rundt hoftekulen som er angrepet. I tiden da andre gledet seg til snø og planla juleinnkjøpene måtte Selstad gjennom nok en sterk strålebehandling og psykisk hardkjør. Hele tiden med bevisstheten om at denne gangen kunne kroppen tape kampen.
– Det gikk en ukes tid før jeg fikk beskjed om at kreften ikke hadde spredd seg til andre deler av kroppen. I denne tiden koblet hjernen ut. Jeg visste at sykdommen var tilbake. Men jeg visste ikke omfanget, som er avgjørende for min prognose og levetid.
Punktumet
|
Gro Marie Selstad vet ikke når livet vil være over,
og om årets jul blir den siste hun får oppleve. Hun
håper de nye kreftkampene kan vente til neste år.
Her er hun avbildet 1. desember, to dager før
årets siste strålebehandling. Alle foto: Privat
|
Kroppen har så langt holdt. Når den må gi opp vet hun ikke. Det eneste hun vet er at fortellingen kommer til et punktum. Det vet også de nærmeste rundt henne.
– Jeg tror familien min har vanskelig for å ta innover seg at jeg snart skal dø. De lever med håpet om et mirakel, noe jeg tror de kommer til å gjøre helt til det siste. Det er godt for meg at de prøver å være positive, men også vanskelig fordi jeg er nødt til å være realistisk. Jeg har ingen tidsaspekt på hvor lenge jeg kan leve, men legene er ærlige med meg. De kan ikke love meg noe. Jeg har ingen garantier for at jeg kommer til å leve om tre måneder, eller om ett halvt år. Når det først skjer kan det skje fort.
Selv har hun begynt å forberede de praktiske tingene rundt sin egen bortgang.
|
Nevroendokrin kreft
- Nevroendokrin kreft (NET-kreft) er et samlebegrep på en rekke hormonproduserende svulster. Hormonproduserende celler finnes i nesten alle organer, og svulster kan derfor oppstå i de fleste organer. Oftest utgår celletypene fra mage-tarm-kanalen.
- Symptomene varierer fra pasient til pasient og ut i fra hvor i kroppen svulsten sitter. Mange har smerter i magen og mye diaré.
- Periodevis «rødme» (vanligst i ansikt/overkropp, normalt ikke fulgt av varmefølelse) og pustebesvær er typisk.
- Lavt blodsukker, blodmangel, vekttap og slapphet er også utbredte symptomer.
- Svulstene er ofte langsomt voksende og symptomene kommer gjerne gradvis, av og til over år.
- Årsaken til utvikling av NET-kreft er ukjent. Man antar at kreftutviklingen skyldes både miljø og arv, men delen arvelige tilfeller er svært liten. Kilde: kreftforeningen.no
|
– Jeg har laget meg en bok som inneholder alle viktige papirer og koder det kan bli bruk for at noen vet. Jeg har også kommet med ønsker for begravelsen, selv om det er viktig for meg at de nærmeste skal ha mest å si rundt den.
Dagene hennes er varierende. Noen er fylt av engstelse og gråt, andre av resignasjon og tomhet.
– Hele denne prosessen har vært en psykisk berg-og-dal-bane, noe som gjør utslag på konsentrasjon og hukommelse. Jeg er nødt til å skrive opp alt jeg skal, og glemmer fort navn og detaljer. Enkelte dager er lettere enn andre. Det hører vel med til prosessen.
Livet
Selstad mistet håpet om å leve da livet var på sitt beste. På spørsmål om hun føler bitterhet, trenger hun likevel ingen tenkepause.
– Nei, jeg er ikke bitter. Mange spør meg om jeg ofte tenker «hvorfor meg?». Jeg pleier å svare «hvorfor ikke?». En sjelden kreftsykdom som min kan ramme vilkårlig og tilfeldig. Jeg har ikke fått utlevert noen fribillett. Alle kan bli syke, også jeg.
Blikket hennes er fast.
– Nå gleder jeg meg til jul. Jeg gleder meg til snøflak utenfor vinduet, til gløgg i koppen, og til julemat på bordet. Og mest av alt gleder jeg meg til å være sammen med mine aller nærmeste. Jeg ønsker meg en rolig jul, uten nye kamper. De får vente til det nye året kommer.