Merethe Finstad (43) fikk i 2009 diagnosen hjernesvulst. For et og et halvt år siden ble hun operert.
|
Merethe Finstad (43) har jobbet seg tilbake etter diagnosen hjernesvulst, og skal nå prøve seg på jobb igjen. Foto: Christina Y. Olsen |
– Det var i påsken i 2009 at jeg var så fryktelig dårlig. Jeg kastet mye opp, og var i elendig form. Etter påsken dro jeg til legen, og ble sendt videre til MR. Så var det bare å vente på resultatene, forteller Finstad.
Og resultatene som kom, var nedslående.
– Jeg husker jeg sto i dusjen, og hadde et ubesvart anrop da jeg kom ut. Jeg ringte opp, og fikk beskjed om å komme med en gang. Og da fikk jeg vite det som det var, at det var hjernesvulst.
Symptomer og tegn på hjernesvulst
Hatt lenge
Hun ble umiddelbart innlagt. Etter masse prøver, kom legene frem til at 43-åringen måtte ha hatt svulsten lenge, og at den var godartet. Sakte, men sikkert hadde den vokst seg større og ført til høyt trykk i hjernen. Hun fikk medisiner for å minske trykket, men hver gang hun trappet ned på medisinene, ble hun dårlig igjen. I november 2009 ble det besluttet operasjon. Det oppsto komplikasjoner, og Merethe ble holdt i koma i ni dager. Da hun våknet, var ikke språket det samme. Hun var kvitt kvalmen, men ellers i fysisk dårlig form.
– Jeg hadde dårlig balanse, snøvlet når jeg snakket, ble fort sliten og svimmel. Så da ble det rehabilitering på Fysikalsk medisin Lian, avdeling for ervervede hjerneskader, forteller hun.
Felles skjebne
For Merethe var det verste ikke å vite noe om fremtidsutsiktene.
– Jeg tok det egentlig aldri skikkelig innover meg, at jeg var alvorlig syk. Det var verre å ikke vite hva som skjedde fremover, og den store omveltningen det ble for familien. Det er ingen god beskjed verken å skulle få eller gi, sier hun tankefullt.
Det ble viktig for henne å møte andre som hadde opplevd det samme som henne. Hun ville ikke føle seg alene med sykdommen og seinskadene.
– Jeg savnet å treffe andre som hadde det likens. Men i tillegg til å høre andres erfaringer, ønsket jeg også faglige innspill, forteller Finstad.
|
De har begge kjent alvorlig sykdom på kroppen, Merethe Finstad (43) som pasient, Helge Leitao (30) som nær pårørende. Men en god latter forlenger som kjent livet. Foto: Christina Y. Olsen |
Starten
Hun tok kontakt med Lærings- og mestringssenteret på Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering, som igjen kontaktet Nevropoliklinikken ved St. Olav.
– Merethe var med og fortalte om behovet som var der, og det var starten på mestringskurs for pasienter med hjernesvulst. Men vi har også stort fokus på den store gruppen av pårørende, og ville at kursene skulle kunne gi dem noe verdifullt også, forteller kurskoordinator May- Bente Langseth ved Lærings- og mestringssenteret på Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering.
For Merethe Finstad har det vært udelt positivt å delta på kursene til Lærings- og mestringssenteret.
– Det er så godt å ikke føle seg alene. Få høre andres historier. Det har ingenting å si om de er gamle eller unge. Det er fint å prate sammen. I tillegg får vi viktig informasjon fra fagfolk. Jeg har gode fremtidsutsikter nå. Dette skal gå bra. Nå vil jeg tilbake i jobb, og jeg er veldig spent på hvordan det vil gå, smiler Merethe Finstad.
|
Pårørende trenger å bli sett og hørt, mener Heidi Lunde Nilsen (t.v.) og May-Bente Langseth. Foto: Christina Y. Olsen |
Ta vare på pårørende
Kurset for pasienter med hjernesvulst og deres pårørende er et eksempel på samhandling mellom klinikkene internt på sykehuset. Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering og Nevroklinikken har på tvers av klinikkene samarbeidet om å skape kurset, med fokus på pasienten og pårørendes ønsker og behov. Kursene blir fort fulle, og de har alltid med minst en pasienthistorie i tillegg til innlegg fra fagpersonell. Også Norsk forening for hjernesvulst har bidratt i å bygge opp kursene, og de sprer informasjon om at tilbudet finnes. Heidi Lunde Nilsen ved Nevroklinikken synes det er svært positivt å se hvor bra kursene har gått.
– Det motiverer til videre innsats. Vi må bruke brukerhistoriene for alt det er verdt, sier hun.
– Noe av det viktigste vi kan gjøre for pasientene våre, er å ta vare på deres pårørende og gi dem et tilbud om opplæring og mestringskurs. Det ligger også mye læring for ansatte i å delta på slike kurs, det kommer tydelig frem på evalueringene. Vi må ikke ha det for travelt til å høre på brukernes historier, og vi må legge opp kursene etter deres behov. Hvis vi ikke lytter til dem, blir vi heller ikke bedre i det vi gjør, mener kurskoordinator ved Lærings- og mestringssenteret på Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering, May Bente Langseth.
Møt pårørende Helge Leitao (30) som opplevde at kona fikk hjernesvulst