Hopp til hovedinnhold

Dårlig kunnskap om arvelig tarmkreft

Kirurger som behandler tykktarm- og endetarmskreft har mangelfull kunnskap om arvelig former for tarmkreft. Det er konklusjonen i et forskningsprosjekt ved St. Olavs Hospital.

Av Hilde Kristine Misje

Telefon: 924 00 593

Kirurg Gerd Tranø disputerte med avhandlingen «Familial Colorectal Cancer» ved Institutt for samfunnsmedisin 21. oktober i år. Formålet med forskningsprosjektet har vært å undersøke hvordan kirurger som behandler pasienter med tykktarm- og endetarmskreft (Colorectalcancer = CRC) bedre kan identifisere pasienter som bør henvises til genetisk utredning.

Gerd Tranø har i sitt forskningsprosjekt avdekket manglende kunnskap om arvelig tarmkreft blant kirurger. Foto: Hilde K Misje

Gerd Tranø har i sitt
forskningsprosjekt avdekket
manglende kunnskap
om arvelig tarmkreft blant
kirurger. Foto: Hilde K Misje

Utbredt kreftform

CRC er den hyppigste kreftform for begge kjønn i Norge.  Det oppdages nesten 3600 nye tilfeller hvert år, og hver fjerde pasient kan ha en arvelig økt risiko. Å identifisere disse pasientene er derfor svært viktig.

– CRC kan forebygges ved at man overvåker risikoindivider og fjerner forstadier. Oppdager man denne kreftformen på et tidlig stadium, er det over 90 prosent sjanse for å overleve etter behandling, forklarer Tranø.

Arvelig risiko

Bakgrunnen for studien er at rundt 3 prosent av alle CRC-pasienter har Lynch Syndrom, hvilket gir en livstidsrisiko på 60-80 prosent for å få sykdommen. Gjennomsnittsalder ved sykdomsdebut for disse pasientene er 50 år, i motsetning til den tilfeldig oppstått tarmkreft, som har en gjennomsnittsalder på 70 år.

– Ytterligere 25-30 prosent kan ha en arvelig økt risiko uten at man kjenner de underliggende genetiske feilene.  Disse kalles ”familiær CRC”, og karakteriseres ved at flere enn man forventer i en familie har CRC, ut fra ren statistisk risiko, forteller forskeren.

Intervju og undersøkelser

Tranøs studie er basert på nesten 600 pasienter med CRC som ble behandlet over en 2,5 års periode. Det ble gjort systematiske intervju av 562 fortløpende inkluderte pasienter. Alle kreftsvulster ble undersøkt med hensyn til spesielle celletyper som ofte forekommer ved Lynch Syndrom. 316 svulster ble også undersøkt med molekylærgenetiske metoder.

–  Alle relevante medisinske opplysninger ble hentet ut fra pasientjournaler. 490 pasienter kunne gi opplysninger som gjorde det mulig å klassifisere dem som å ha enten arvelig eller tilfeldig oppstått CRC.  

Mangelfull identifisering

Det viste seg at identifiseringen av pasienter med risiko for arvelig CRC var mangelfull.

– Kun 31 prosent av pasientene i undersøkelsen hadde familieopplysninger i journalen, og ingen pasienter ble tilbudt henvisning til genetisk veiledning på bakgrunn av familieopplysninger. De systematiske intervjuene som ble gjennomført i studien viste derimot at 26 prosent av pasientene tilfredsstilte de kliniske kriteriene for å ha mulig Lynch Syndrom, og burde derfor vært henvist til genetisk vurdering, forteller Tranø.

Karaktertrekk

For å se om det fantes karaktertrekk ved pasientene eller svulstene som kunne skille de med arvelig CRC fra de med tilfeldig oppstått CRC, ble alle svulster og pasienter i gruppen med arvelig sykdom sammenlignet med pasienter med tilfeldig oppstått kreft. Her oppdaget Tranø store forskjeller.

– Det var en overhyppighet av høyresidige svulster, og flere samtidige kreftsvulster hos pasienter med familiær CRC enn hos pasienter med tilfeldig sykdom.

Alderen på pasienter med familiær CRC og pasienter med tilfeldig kreft ble også sammenlignet. Resultatet var overraskende.

–  I motsetning til hva andre studier har rapportert, var pasienter med familiær opphopning ikke yngre enn pasienter med tilfeldig oppstått kreft. Dette kan bero på at de fleste tidligere studier har inkludert pasienter hvor man allerede mistenker arvelig disposisjon, og at disse pasientene derfor ikke er et representativt utvalg av CRC pasienter, forklarer Tranø.

Spesialanalyser for Lynch Syndrom

Tranø sammenlignet også bruken av molekylærgenetiske metoder med de kliniske kriteriene som er internasjonalt anerkjente for å identifisere pasienter med arvelig CRC. Forskeren fant ut at de kliniske kriteriene er dårligere til å identifisere Lynch Syndrom enn de molekylærgenetiske testene. Forutsetningen for denne konklusjonen at de molekylærgenetiske metodene er pålitelige, hvilket er rapportert i flere andre studier.

– Det ser altså ut til at rundt hver fjerde pasient med CRC kan ha en arvelig økt risiko for CRC, og familiemedlemmer kan derfor ha nytte av overvåkning. Man bør ut fra funnene i denne studien overveie om alle CRC svulster skal bli testet med de molekylærgenetiske metodene for bedre å kunne identifisere pasienter med Lynch Syndrom, sier Tranø.

Konklusjonen i studien er at identifikasjon av familiær CRC er manglefull, og personer med potensiell høy risiko for utvikling av CRC kan risikere å ikke bli identifisert og informert, og tilbudt adekvat utredning og overvåkning.

blog comments powered by Disqus

Tilbakemelding på denne siden

Publisert: 12.12.2011 10:29

Hilde Kristine Misje

Bookmark and Share

Følg St. Olavs Hospital:

Facebook

Twitter

Vimeo

Flickr

Blogg


RSS nyheter fra St. Olav Hospital RSS nyheter fra St. Olavs Hospital

RSS pressemeldinger fra St. Olav Hospital RSS: pressemeldinger fra St. Olavs Hosital


Redaksjonen består av kommunikasjonsavdelingen ved sykehuset. 

Kommunikasjonsrådgiver
Christina Yvonne Olsen

Kommunikasjonsrådgiver
Frode Nikolaisen  

Ansvarlig redaktør
Kommunikasjonssjef
St. Olavs Hospital
Marit Kvikne


Leter du etter bilder av og fra sykehuset?
Sjekk ut vår konto på Flickr:

www.flickr.com