– Jeg har aldri følt meg så alene før

– Han hadde vært så mye ute og reist, så jeg var faktisk litt irritert for at han skulle på den festen. En sånn situasjon tror jeg alle ektepar kan kjenne seg igjen i, sier Line Wold Brandt (42). 

Stemmen hennes er høy og klar, selv om følelsene av og til gjør at hun må ta seg noen små pauser. Det er helt stille på auditoriet på Bevegelsessenteret på St. Olavs Hospital. Det er krevende å fortelle. Og det er sterkt å lytte. Familien Brandt har opplevd det vi andre bare kan forestille oss. At en frisk og vital ektemann og far plutselig faller ned en trapp. Og som resten av livet vil være avhengig av rullestol.

Før Are Brandt ble syk var motorsykkel en av hans store hobbyer. Her er han og sønnen William på sykkeltur til Tiller i september 2006, bare to uker før Are falt og brakk nakken. Foto: Privat

Natten
Frem til den lyse septembernatten i 2006 var livet til familien på tre som de fleste andre småbarnsfamilier. Vesle William (3) levde et aktivt liv sammen med mamma og pappa i det nykjøpte, eldre huset på Ranheim. Are (35) jobbet fulltid på Sintef, og mamma Line (37) i barnehage. Ansvarsfordelingen i hjemmet var av den klassiske modellen.  Are passet på utearealene, mens Line tok seg av husarbeidet inne. Da Are dro på fest denne kvelden, ble Line igjen hjemme sammen med William. De så på tv, spiste lørdagsgodt. En rolig kveld og natt.  Frem til telefonen plutselig ringer.  

– Jeg skjønte ikke omfanget av det som hadde skjedd, men forstod at Are var alvorlig skadd og på sykehuset. Jeg vekte William, fikk på han klær og husker jeg raska med meg noe drikke og kjeks fra kjøkkenet. Så løp vi ut av døren, forteller hun.

Tidsforløpet sitter klistret i hukommelsen. Klokka 04.45 forlater hun og William parkeringsplassen på Ranheim. Line husker spesielt godt hvor klar himmelen var da de kjørte.

– Det var helt stjerneklart. William lagde ikke noe nummer ut av at han helt mot normalen hadde blitt vekt opp midt på natten for å kjøre bil, men snakket i stedet hele veien om hvor stor og fin månen var. Han sa han syntes det var fint at den fulgte oss gjennom vinduet.

Redselen
På sykehuset får Line en sykepleier til å passe på William.

– Jeg fikk beskjed om at Are var på traumerommet, og løp. Jeg så han med en gang. Han lå midt i rommet, med sykepleiere rundt seg som drev og klipte av han klærne. Det var et helt forferdelig øyeblikk, men likevel ufattelig godt å se han. Jeg så tydelig hvor glad han var da han fikk øye på meg.

Klemming av hender og noen sekunders samtale. Are forteller Line at han ikke kan føle beina sine. At han er redd.

– Jeg fortalte han at det var helt greit å være redd. Det var jeg også.  

Are blir i hu og hast sendt på CT og MR. Line sitter igjen alene i gangen og venter.

– Jeg begynte å ringe rundt til familien, men visste på det tidspunktet veldig lite om hva som hadde skjedd eller hvor alvorlig Ares tilstand var. Følelsen av å sitte der og vente kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har aldri følt meg så alene før.  

Bruddet
Etter mange timers venting blir antagelser og frykt til harde fakta. Are har brukket nakken. C6-virvelen henger ikke lenger sammen med resten av ryggraden. I flere dager svever han mellom liv og død på sykehuset. Venting. Venting. Og mer venting.

– Jeg visste innerst inne at Are kunne dø, men tror jeg fortrengte tanken helt. Det eneste jeg fokuserte på var at «dette må gå bra». Noe annet alternativ fantes ikke, forteller Line.

Nakkebruddet har kuttet vitale nerver i ryggen. De første seks ukene er Are helt lam, uten i stand til å bevege seg i det hele tatt.  Line sykemelder seg, og tilbringer all tid på sykehuset. William er mye hos familie og venner, men er med på besøk til pappa av og til.

– Jeg husker denne tiden som en komatilstand, der det eneste jeg gjorde var å eksistere. Det var viktig for meg å beskytte William for alt som skjedde rundt han.  Men jeg oppdaget tidlig at han både skjønte og tok inn over seg mye mer enn jeg forstod.

Nærheten
Et av de sterkeste minnene til Line denne tiden er når William for første gang får et øyeblikks nærhet med faren.

– Det var en jungel av ledninger inn til Are, så det var nesten umulig å komme i fysisk kontakt med han. Williams besøk betydde mye for Are, men de fikk ikke komme ordentlig nær hverandre. En dag jeg og William var på besøk ryddet en sykepleier vei mellom ledningene, slik at William fikk lagt hodet på brystet til faren. Det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme.

Hjem igjen
Ares tilstand stabiliseres gradvis, og lange måneder med rehabilitering starter. Nakkebruddet viser seg å være inkomplett, noe som vi si at enkelte nerver i nakken fortsatt er intakte.  Klarer Are å trene seg opp, kan han bli i stand til å stå og gå over korte avstander.  Han kjemper for dette. Bare ni dager etter at han ble overført til Fysikalsk-medisinsk avdeling stod han i noen korte økter oppreist på tredemølla.

– Are kjempet hardt for å få kroppen i gang igjen, noe jeg er utrolig imponert over. Han ga aldri opp.

Oppfølging og rehabiliteringen på sykehuset går etter en lang høst mot slutten. Den 25. januar 2007 flytter Are hjem.

– Jeg syntes det var utrolig skummelt at han skulle bort fra sykehus og all hjelpen vi hadde fått der. Nå skulle vi plutselig takle hverdagen selv. Are var også nervøs for å komme hjem. Vi visste at livet fra nå aldri kom til å bli som før, og visste ikke hvordan vi kom til å takle det.

Kone og kjæreste Line må nå også fungere som sykepleier, huset må bygges om og tilpasses rullestol, og likevel skal jobb og småbarnshverdagen går rundt.

– Den som hadde det vanskeligst opp i dette var selvsagt Are. Han var mye lei seg og stille på grunn av store smerter, og mye syk. Men dagene kom og gikk likevel, og ting gikk seg sakte men sikkert til, gjennom åpenhet og dialog.

Skyldfølelsen
Line hadde stort fokus på at Williams liv skulle være tilnærmet som normalt, i hvert fall så langt det lot seg gjøre. Han så ut til å klare seg fint. Men så skjedde det noe. 

– William beit en gutt i barnehagen. Det ble dråpen i begeret for meg. Jeg gråt i to dager i strekk etterpå. Vi skjønte at episoden hang sammen med alt som hadde skjedd hjemme de siste månedene, og sendte William til samtale med barnepsykolog. Der kom det frem at han hele tiden har trodd at han stod ansvarlig for at faren havnet i rullestol, og at han på grunn av det har gått rundt med en enorm skyldfølelse. Jeg er så utrolig glad for at vi oppdaget dette, slik at vi fikk gitt han den hjelpen han trengte. Det er forferdelig å tenke på hvor mye han må ha lidt i stillhet over noe som var helt fullstendig oppkonstruert i det lille hodet.

Hannah
Men i disse mørke månedene er det likevel rom for lyse tanker. William var prøverørsbarn, og paret hadde alltid ønsket seg flere. I april 2007 blir det satt i gang en ny prøverørsbehandling. Line blir gravid. 18. februar 2008 kommer Hannah til verden.

– Å føle en så stor lykke etter alt som hadde skjedd var helt ubeskrivelig. Hannah har aldri hatt noen pappa som ikke har sittet i rullestol, så for henne er hverdagslivet vårt helt normalt. Hun viser en enorm omsorg for faren, av og til nesten litt mye. Det er viktig for både meg og Are at ingen av barna våre skal preges for mye av at pappaen deres ikke kan gjøre alt andre fedre kan.

Hverdagen
I dag er hverdagslivet stabilisert for familien Brandt. Alt er forandret, men kabalen går opp.

– Tidligere delte jeg og Are på arbeidsoppgavene, nå er det jeg som gjør alt i hjemmet.  Slik må det naturlig være. Are kan i dag gå over korte avstander, men ikke i oppover eller nedoverbakker. Han har svært nedsatt styrke i hender, bein og hofteparti, og har store smerter. Han er likevel tilbake i jobben sin, og er en aktiv pappa på andre måter enn han tidligere var.

Line trengte en livsforandring, og har startet å studere ergoterapi.

– Vi har funnet en livsform som fungerer, og har to friske, velfungerende barn. Livet stopper ikke opp selv om det forandrer seg. Det går videre på godt og vondt. På mange måter er livet vårt bedre nå enn det var før, fordi vi er blitt flinkere til å ta vare på de små gledene og på hverandre. Vi tar en dag om gangen. 

Line Wold Brandt fortalte historien sin på seminar for ryggmargsskadde 07.10.2011 på Bevegelsessenteret på St. Olavs Hospital.