Traumatiske hendelser kan skape livslange senskader

– Massakren på Utøya er den verste enkelthendelsen som har skjedd i Norge i nyere tid. Jo alvorlige hendelsene er, jo større sannsynlighet er det for å få varige mén. Faktorer som kan avgjøre dette er hvor nær personen var på å dø, hvor fysisk skadd han har blitt, om han har mistet noen som stod en nær, og hvor farlig hendelsen føltes da den stod på. Mange av de berørte etter Utøya faller i flere av disse kategoriene.

Plattformulykken

Det sier psykolog og forsker Hans Jakob Bøe, som 28. september disputerte ved Institutt for nevromedisin med doktorgradsoppgaven ”Posttraumatisk stress: en kontrollert studie av overlevendes helse 27 år etter Aleksander L. Kielland-ulykken.”

Bøe har tatt utgangspunkt i ulykken på boligplattformen ”Aleksander L. Kielland” 27. mars 1980, som er den verste ulykken i Nordsjøen på norsk område siden 2. verdenskrig. Av 212 personer ombord på plattformen omkom 123, deriblant 27 amerikanere og to engelskmenn. 

 – En kraftig storm førte til at et av støttestagene i boligplattformens bærende konstruksjon brakk rett av, og plattformen gikk rundt etter bare tyve minutter. Åtte meter høye bølger, storm, tett tåke og store problemer med redningsutstyr og tilgang til redningsmannskap gjorde at bare 89 personer overlevde.  Mange av disse opplevde å nesten miste livet, i tillegg til at de mistet mange som stod dem nær. Hovedspørsmålet i forskningen min har vært hvordan disse menneskene har det i dag, forteller Bøe.

Fire helseundersøkelser

Det er tidligere forsket lite på langtidskonsekvensene av alvorlige traumer.

– Studier av norske krigsseilere og de som overlevde konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig har vist at slike traumer kan ha alvorlige langtidsvirkninger. Men langtidskonsekvensene av en ekstrem enkelthendelse er mindre kjent. Kiellandlykken har gitt en sjelden anledning til å undersøke langtidsvirkninger av en katastrofe, og faktorer som kan si noe om fremtidige konsekvenser for de berørte, forteller Bøe.

De overlevendes helse etter plattformulykken har blitt undersøkt fire ganger, i 1980, 1981, 1985 og i 2007. En sammenligningsgruppe nordsjøarbeidere er også blitt undersøkt ved de to siste tidspunktene. Bøe har selv stått for gjennomføringen av den siste studien, sammen med kollega Katrine Høyer Holgersen og professor Are Holen. I denne studien deltok 51 overlevende og 62 kontrollpersoner. Arbeidet bygger på data fra strukturerte intervju og standardiserte spørreskjema om posttraumatisk stress, psykisk og fysisk helse.

Uendret tilstand etter 30 år

Ifølge Bøe er det tre ulike tendenser som karakteriserer posttraumatisk stressyndrom.

– Stadige gjenopplevelser av hendelsen, unngåelse av tanker, følelser, personer og steder som er knyttet til hendelsen, og økt fysiologisk aktivering er typiske trekk. De fysiske reaksjonene kan gjøre seg gjeldende med dårlig søvnkvalitet, konsentrasjonsvansker, skvettenhet, og at man blir hypervaktsom for faresignaler i omgivelsene. Nervesystemet blir rett og slett satt i konstant beredskap, forklarer Bøe.

Undersøkelsene viste at selv 30 år etter kiellandulykken har mange av de overlevende fortsatt betydelige psykiske plager som følge av hendelsen.

– I studien ble det funnet at 37,5 prosent av dem som overlevde hadde en alvorlig psykisk reaksjon i tiden rett etter ulykken. Mange opplevde bedring det første året, men fra 1981 til 2007 har sykdomsstatus og symptomer vært uendret. Det vil si at for de fleste med alvorlige plager ett år etter ulykken har plagene fortsatt helt frem til i dag. I 2007 var det dermed tre ganger så mange overlevende som hadde psykiske plager sammenlignet med kontrollgruppen.

Reaktivering av traumer

Det har vært diskutert om traumer kan gi senskader som dukker opp mange år etter hendelsen, uten at den overlevende har hatt plager i mellomtiden. Undersøkelsen bekreftet tydelig at restsymptomer etter en traumatisk enkeltopplevelse klart kan dukke opp i ettertid.

– Vi fant ut at hele 19 prosent av de overlevende har hatt alvorlige sykdomsepisoder mange år senere som kunne knyttes til ulykken. De fleste av disse har også hatt plager like etter ulykken. Det er som oftest altså snakk om en reaktivering av en tidligere traumereaksjon. Resultatene viser imidlertid at de som fikk en slik reaktivering også hadde flere symptomer på posttraumatisk stress i den tiden de fungerte godt. Det er altså ikke slik at reaktivering eller senskader dukker opp fra intet forteller Bøe

– Symptomer som vedvarende påtrengende minner om hendelsen, og og varige søvnproblemer kan tolkes som tegn på at disse personene hadde utviklet en sårbarhet for fremtidige traumereaksjoner. Personene rapporterte også at de hadde noe følelsesmessig uløst i forhold til traumet, men at de unngikk å forholde seg til det. De hadde altså en fornemmelse av at de ikke var helt ferdig med det traumet de var blitt påført.

Ønsker tett oppfølging av Utøya-overlevende

De overlevende etter kiellandulykken fikk i utgangspunktet bare tilbud om én samtale med helsepersonell etter hendelsen. I dag er det slått fast at en engangssamtale ikke har noen særlig effekt for å forebygge psykiske problemer i etterkant av alvorlige påkjenninger. Bøe mener den nye kunnskapen om de mulige langtidseffektene av psykiske traumer er viktig i forhold til oppfølgingen av overlevende etter Utøya.Vi ser at det første året er svært viktig og sier mye om prognosen i et livstidsperspektiv.

– For mange kan det være et kompliserende element at en annen person med vitende og vilje har vært på jakt etter dem. Det kan potensielt trigge tanker om at andre mennesker ikke er til å stole på, og vil dem vondt. Det kan rokke ved den grunnleggende troen på det gode i mennesket. Følelsen av at verden er et utrygt sted er forbundet med angst, sier han.

– Viktig å dra tilbake til Utøya

Bøe mener det er klokt for de overlevende etter Utøya å våge å reise tilbake til øya.

– Det er viktig for helingsprosessen å oppsøke stedet der ugjerningene skjedde, slik mange valgte å gjøre i starten av august. Å unngå å forholde seg til det som har skjedd kan føles som en måte å regulere angsten på, men over tid kan det føre til at man ikke får bearbeidet det vanskelige minnet.

Å oppsøke Utøya sammen med mennesker man føler seg trygg sammen med, kan hjelpe de berørte videre i helingsprosessen.

– Ved å oppleve at stedet egentlig er trygt kan man få nye erfaringer knyttet til det vanskelige minnet som er lagret i bevisstheten. Dette er en viktig del av den psykologiske bearbeidingen som bør skje i etterkant av slike traumer.

Trygghet og oppfølging

Psykologen understreker at man ikke trenger å tenke på en slik eksponering i akuttfasen.

– I de første dagene etter hendelsen er det aller viktigste at man er sammen med dem man føler seg tryggest med, som de nærmeste pårørende. Da handler alt om å få personen til å føle seg trygg der hun eller han er, understreker han.

Bøe håper forskningsarbeidet kan føre til en bedre oppfølging av personer som har blitt utsatt for traumatiske og livstruende hendelser.

– Det første året er svært viktig for hvordan det går senere i livet. I denne fasen er psykiske traumer også lettere å behandle. Vi vet at en enkelt oppfølgingssamtale sannsynligvis ikke har noen forebyggende effekt. Derfor er det viktig at terskelen for å søke hjelp er lav, og man bør ha et stående tilbud i lengre tid.