2010: Annulus horribilis for St. Olavs Hospital?

Hvordan kan du tro at det blir et godt år når sykehuset skal spare 150 millioner kroner og nedbemanne 250 årsverk, hvorav 170 er pleie og legestillinger, samtidig som kvaliteten i pasientbehandlingen skal opprettholdes?

 
Min største bekymring ved inngangen til det nye året er hvordan det skal gå med sykepleiefaget. Ja, jeg vet at noen få konservative leger er i tvil om sykepleie er et eget fag, men det er faktisk det.

Sykepleie er en profesjon i stadig utvikling, og alle sykepleiere trenger kontinuerlig oppdatering sykepleiefaglig, medisinskfaglig, mellommenneskelig og når det gjelder medisinteknisk utstyr. På mange avdelinger kreves spesiell kompetanse. Hvordan skal vi klare å opprettholde kompetansen og rekruttere de riktige medarbeiderne når eneste fokus er sparing?

En av mine hodepiner som avdelingssykepleier er at St. Olavs Hospital helst tilbyr små stillingsandeler for å spare penger. Det er lettere å fylle vaktlistene med mange sykepleiere i små stillingsbrøker enn få sykepleiere i 100 % stillinger. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er om man kan opprettholde en høy kompetanse i små stillingsandeler?
Når jeg som avdelingssykepleier ønsker flere sykepleiere i hele stillinger, er det ikke bare fordi jeg vet at mange av mine medarbeidere trenger (og ønsker seg) 100 % stillinger. Mitt hovedargument er at det gir bedre kompetanse og kontinuitet i behandlingen av pasientene.
 
Jeg er bekymret for sykepleiefaget. De fleste støttefunksjoner er borte, og sykepleiere bruker stadig mer tid på oppgaver borte fra pasienten. Vi er færre på jobb på grunn av nedbemanning og høyt sykefravær. Samtidig er de inneliggende pasientene sykere enn før, på grunn  av kortere liggetid og mer poliklinisk behandling.

Vi mangler spesialsykepleiere i mange fag. Jeg kjenner best situasjonen for intensivsykepleiere og barnesykepleiere. Til tross for mangelen ser vi at videreutdanningene av sykepleiere ikke klarer å fylle opp klassene sine.
En grunn er trolig at det ikke finnes stipendordninger slik at ansatte kan støttes og oppfordres til å øke sin kompetanse, for så å komme tilbake som spesialsykepleiere. For de fleste sykepleiere har faktisk ikke råd til å ta en utdanning på 1,5 år uten lønn eller stipendordninger.

Vi trenger også tid til fagutvikling og faglig påfyll i hverdagen. Det er et godt motto for et sunt og levende arbeidsmiljø at man skal lære noe nytt hver dag. Det kan vi gjøre i møtet med pasient og pårørende, og ved hjelp av undervisning og kompetansedager. Erfarne sykepleiere med spesialkompetanse er gode rollemodeller og læremestre for mindre erfarne kolleger, og det er viktig at de blir i direkte pasientbehandling. De må krediteres og roses for nettopp det. 

I et system som bare fokuserer på økonomi og budsjett er det lett at entusiasmen og gleden forsvinner. Fornøyde pasienter og pårørende, som til enhver tid får korrekt behandling, får vi når også personalet er fornøyd med den jobben de gjør. Fortsetter nedbemanningen av stillinger, må noen snart fortelle oss hva vi skal slutte å gjøre og hvilke tjenester vi ikke kan tilby

Mine ønsker for det nye året er derfor at vi skal klare å holde den faglige fanen høyt i 2010. La det ikke bli året da sykepleiefaget blir nedvurdert og nedprioritert slik at sykepleiere ved St. Olavs hospital går hjem flaue over at de ikke gjør den jobben de er utdannet for og gløder for.

Godt nytt år alle sammen.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Randi Salvesen.

Les flere blogginnlegg fra Randi Salvesen:
«Pårørende - en utfordring eller ressurs?»
«Hvem bestemmer hva som er god livskvalitet?»
«Dette gjør meg stolt»

Publisert mandag 18. januar 2010 klokken 10.30.