Å bli tatt i mot

Del

Å bli tatt imot er fint. Det er jo slik livet begynner. Vi blir tatt imot, først av jordmor. Så av foreldrene. Uten å bli tatt imot, kan vi ikke leve.

Å bli tatt imot handler om å bli inkludert, være en del av et fellesskap. En familie, en arbeidsplass, et samfunn. Det handler om tilhørighet og noen ganger nærhet, men også om raushet og respekt.

Det minner meg om noen erfaringer fra gymtimene på skolen. Noen ganger skulle vi velge lag. Da ble noen stående igjen til slutt. Av og til oppsto det diskusjon, for ikke å si krangel, om den som ingen ville ha. «Nå får dere ta’n. Vi hadde’n sist.» Den pedagogiske begrunnelsen for en slik praksis kan vel sies å være noe uklar.

Da er det noe annet med Askeladden. Han hadde skjønt det, der han seilte gjennom skogen med skipet som gikk like godt til lands som til vanns, - og i luften med. Han møtte mange på sin ferd, mennesker som helsepersonell nok gjerne hadde satt en diagnose eller to på. De ba om å få være med i skipet, og Askeladden inviterte dem om bord. Enten det var den skinnmagre steinspiseren, eller han som lå og lyttet til at gresset grodde, eller han som strevde med å holde alle somrene og vintrene på plass inni seg. De fikk være med sammen med alle de andre. Det kan man kalle raushet og inkludering. Bra for Askeladden også, ellers hadde han ikke vunnet prinsessen og halve kongeriket. Gode holdninger er bra for alle parter.

Det er også en annen fortelling som handler om å bli tatt imot. Det er fortellingen om den bortkomne sønnen. Han som ba om å få utbetalt arven, og som dro av gårde og sløste bort alt i «et vilt liv» som det heter, men som til slutt fant ut at han heller ville dra hjem og be om godt vær. Da fortelles det at ennå mens han var langt borte, så faren ham og løp ham i møte og slo armene rundt ham.

Det er fint å bli tatt imot. Man får bekreftet at man er noen. Den iboende verdigheten blir bekreftet. Man er en som andre er interessert i å ha i sitt fellesskap. Det styrker selvfølelsen.

Det foregår en debatt om det norske for tiden. De norske verdiene. Hvor mye har vi å lære av andre kulturer, egentlig? Vi må slå ring om det norske, blir det sagt.
På reise i fremmede land har jeg mer en gang opplevd spontan vennlighet og imøtekommenhet. Folk på gata som hilser velkommen, eller fremmede som deler med oss av sine godbiter.

Forhåpentligvis opplever også utlendinger som kommer til Norge vennlighet og inkludering. Men noen av dem som banker på vår norske dør blir møtt med avvisning. Her er det ikke plass. Andre får plass, men de blir ikke inkludert. Ikke en gang mindreårige. I den grad avvisning og intoleranse er en del av vår norske kultur, vet jeg ikke helt hvor viktig det er å ta vare på. Men dette er ikke bare noe som rammer innvandrere. Det rammer psykiatriske pasienter, og pasienter som ikke har en klar eller synlig eller «akseptert» diagnose, eller som har en diagnose med lav status. De kan oppleve seg mistenkeliggjort. De får høre at de syter og klager for ingenting. Og de kan oppleve seg avvist, også av oss som er satt der for å hjelpe.

Frykten for avvisning er kanskje det mest grunnleggende av alt vi frykter. Å bli avvist er å være utlevert til seg selv. Alene, ofte med selvforakt, fordi man ikke får være med. Det kan bidra til å skape eller bekrefte mindreverdighet, sagt på en måte, underskudd på opplevd verdighet.

Tenk så fint det er å komme hjem fra ferie og oppleve at kolleger eller venner eller familie har ventet på deg. «Ja, nå var det fint å se deg, for nå har vi virkelig savnet deg! Hvordan har du hatt det?» Et godt arbeidsfellesskap kan ikke overvurderes. Det er helsebringende, gir arbeidsglede, senker sykefravær, skaper effektivitet, trivsel og kvalitet. Både for ansatte og pasienter. Akkurat som ellers i samfunnet. Fordi vi blir tatt imot.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind T. Sørensen.

Les flere blogginnlegg fra Øyvind T. Sørensen:
«Hevnen er søt»
«Norge er best»
«Tilgivelse og sinne»
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»