Blogg - Anne Berit Lund: Det er ikke sosiale medier som Facebook og Twitter jeg snakker om, selv om dette også kan være et besværlig område for mange. Nei, akkurat nå tenker jeg på arbeidsstasjoner, skranker og ekspedisjoner.
Del
Da det nye sykehuset ble planlagt, ble det bestemt at vi skulle ha størst mulig grad av åpenhet og nærhet til pasienten. Tilgjengelighet var stikkordet. Intensjonen var god, pasienter og pårørende skulle ikke oppleve å komme til avdelingen uten å bli møtt av ansatte.
De skulle ikke behøve å føle at de var til byrde ved måtte banke på døra til et lukket rom. Man trengte faktisk ikke lenger et eget rom for ansatte, for pasienten har jo enerom, og da kan jo ansatte snakke uforstyrret med pasienten der. Pleiere og leger skal jo snakke med pasienten, ikke om, må vite. Men hva med alle de som ringer til avdelingen, som enten har vært innlagt eller skal legges inn, og har spørsmål? Og hva når legen og pleieren har behov for å avklare spørsmål rundt behandling, som pasienten ikke trenger å høre, eller kanskje ikke bør høre akkurat da?
Er det virkelig meningen at slike samtaler skal føres i arbeidsstasjonen eller skal man ta med telefonen til nærmeste toalett? Det er sannsynligvis lettere å finne et ledig toalett enn et ledig møterom eller kontor. Det sliter på arbeidshelsa når det ikke legges til rette for å kunne utføre sitt arbeide på en forsvarlig måte når det gjelder informasjonssikkerhet. Vi har lover og forskrifter som regulerer det meste av vår arbeidsdag, men når kartet ikke stemmer med terrenget blir det fryktelig slitsomt. Skjønte ikke de som kjempet for dette at det ville bli en umulig oppgave å få til dette med så åpne farvann? Var vi så dårlige til å argumentere? Hvorfor ble vi ikke hørt på de viktige områdene?
Den filosofien som lå til grunn for valget var pasienten først og pasienten i sentrum. Og vi som jobber i sykehuset er også enig i at det er pasientene vi er her for, og pasienten skal stå både først og sist og i sentrum når vi utformer vårt tilbud og utøver pleie og omsorg, behandling og støttefunksjoner. Men det må samtidig legges til rette for at ansatte kan utføre sine oppgaver og samtidig oppfylle de krav som stilles til forsvarlighet. Herunder også bevaring av taushetsplikten.
Det sies at man må bygge hus tre ganger for å bli fornøyd. Vi har nå bygget seks bygg og vi er fortsatt ikke fornøyd. Ekspedisjoner og arbeidsstasjoner er ikke det skvett bedre i det siste bygget enn de var i det første. Det oppleves veldig trasig å måtte kjempe for å bruke penger på ombygginger i nye hus, når vi samtidig har sparekniven på strupen.
Tenk så mye frustrasjon, irritasjon og penger vi kunne spart om det ble bygget fornuftig og man hadde hørt på de ansatte fra starten av. Ansattes tilgjengelighet og imøtekommenhet er et resultatet av andre forhold enn bygningsmessige løsninger.
Les flere blogginnlegg fra Anne Berit Lund:
«Tom for fornuftige ideer?»
«Glem ikke respekten»
«Hvem tar vare på lederne?»
«Frustrert? Det er bare fornavnet»
«Hva står på dagsorden?»
«Balansekunst»
«God vakt med smarter jobbing?!»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset. Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |