Balansekunst

Alle har en forventning om at det skal være godt arbeidsmiljø der de jobber.
Det skal være trygt og sikkert, ja til og med helsefremmende. Det er faktisk slått fast i norsk lov at det er slik det skal være. Heldigvis!

Men hjelper det alltid? Og hvem har ansvaret?

Arbeidsgiver har ansvaret for at loven følges og plikter å legge forholdene til rette slik at det er mulig.
Og vernetjenesten ser til at arbeidsgiver oppfyller sine forpliktelser. Men det er ikke bare ledelsen eller verneombudet som har ansvaret for arbeidsmiljøet. Det ansvaret har alle. 

Forventningen fra både arbeidsgiver og kolleger er at alle skal være positive i sine holdninger og gjøremål. Husker vi på oss selv i den sammenhengen? Bidrar hver og en av oss tilstrekkelig, eller har vi ikke tid?

I en travel hverdag med tilsynelatende uoverkommelige utfordringer er det ikke alle som opplever dette like enkelt. Ansatte strever med å komme i mål med dagens gjøremål fordi de opplever at det er for få ressurser i forhold til alle de oppgavene de skal utføre.
Samtidig har sykehuset drøssevis av utfordringer. Pålegg fra Arbeidstilsynet og andre tilsyn, det nye sykehusets feil og mangler, høyt sykefravær som for de friske og tilstedeværende ansatte betyr enda flere oppgaver fordi for mange er borte uten at vikar settes inn. Noe som igjen øker ubalansen mellom oppgaver og ressurser.

Som hovedverneombud har jeg en arbeidshverdag med negativt fortegn.
Jeg blir kontaktet når ting ikke er på stell, det være seg forholdet mellom kolleger, forholdet til leder, glatte gulv, mangelfull opplæring, manglende sikkerhet, for dårlig utstyr, feil i nye bygg.
Når det foreligger systemfeil, eller det hevdes at systemet fungerer for dårlig, er negativiteten veldig tydelig og som regel samstemt. Og det kan være lett å si seg enig i de fleste argumenter som brukes.
Men selv om jeg skal påpeke feil og farligheter, skal jeg også bidra til løsning. Når jeg vet at det er mye gørr og dritt er det ikke lett å skulle finne positive virkemidler.
Min jobb er å sørge for at ansatte skal ha best mulig arbeidsvilkår som sikrer et «arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger….»  (Arbeidsmiljølovens § 1-1).

Vernetjenesten skal med andre ord påse at arbeidsgiver oppfyller sine forpliktelser i forhold til Helse, miljø og sikkerhet (HMS).
Når noen påpeker feil og mangler som ikke blir utbedret umiddelbart, blir ansatte frustrert. Det kan være fristende å hive seg med på en negativ bølge og et virker ofte som negative vibrasjoner smitter lettere enn positive, men det har nok også noe med mengdeforhold å gjøre.

En positiv innfallsvinkel er likevel det en vinner mest på. Det handler om å gi og ta - bortsett fra når det gjelder sikkerhet, den er ikke gjenstand for forhandling. Så er det også slik, at det som er greit for den ene er slett ikke bra for en annen. Og selv om en minste standard er å følge loven, er det lov å gjøre ting bedre enn det. God personalpolitikk vil lønne seg i lengden.
For å unngå for stort negativt fokus er det viktig å få vektskålen til å balansere. For mye «dommedag» virker destruktivt og demotiverende. Man skal heller ikke bagatellisere en tøff hverdag ved å legge lokk på problemene.

Til tross for alt dette er de fleste ansatte stolte over å jobbe på en av Midt-Norges største arbeidsplasser. Ansatte ved St. Olavs Hospital bidrar til at befolkningen har et trygt helsetilbud. Hovedfokus er oftest på behandling, pleie og omsorg, men like viktig er alle de som trengs for å ta hånd om teknisk drift, servicefunksjoner, stabsfunksjoner også videre.

Men alle må bidra, ingen kan lene seg tilbake og si at dette ikke angår meg. Ikke ledere, ikke arbeidstakere. Det er helheten som er avgjørende for et godt resultat.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Anne Berit Lund.

Les flere blogginnlegg fra Anne Berit Lund:
«God vakt med smartere jobbing?!»

Publisert torsdag 29. oktober 2009 klokken 14.00.