Del
Før jul fant det sted et viktig jubileum ved St. Olavs Hospital, da feiret Overgrepsenheten 20-årsjubileum. 
Overgrepsenheten er ingen hvilken som helst virksomhet, og den fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Hit kommer voldtatte og overgrepsutsatte fra hele Trøndelag for å få hjelp og behandling. I dag er enheten blant de fremste i landet.
Pasientene blir tatt hånd av personell med spisskompetanse innenfor områder som krisereaksjoner, klinisk rettsmedisin og somatisk behandling. De får hjelp til å anmelde saken dersom de ønsker det, eller råd om hva de skal gjøre dersom de ikke vil gå til anmeldelse. Men først og fremst møtes de av empatiske fagfolk som setter pasienten – mennesket – i sentrum.
Historien startet for 20 år siden, da en gruppe ildsjeler blant leger og sykepleiere bestemte seg for at de ikke kunne godta at denne pasientgruppen skulle overlates til et tilfeldig eller utilstrekkelig behandlingstilbud. Sykehuset stilte lokaler og utstyr til disposisjon. Vaktturnusen ble i stor grad lagt opp på frivillig og ubetalt basis og mange gjorde en arbeidsinnsats langt ut over det de var ansatt for. Slik var det mulig å komme i gang.
Av og til utsettes mennesker for hendelser som er så alvorlige at vi ikke kan la være å gjøre noe for dem. Jeg tror voldtekt og seksuelle overgrep hører til her. Overgrepsutsatte mangler sterke talspersoner til å fronte deres sak, ofte har de også vanskelig for å bli trodd når de forteller hva de har vært utsatt for.
Et behandlingstilbud som bare nøyer seg med å oppfylle faglige minstekrav, kan i praksis komme til å legge stein til byrden for mennesker som har nok å bære fra før. De fortjener den respekt at vi sier til dem: «Bare den beste hjelp er god nok. Vi er villig til å betale hva det koster».
Nettopp dét har de tenkt ved Overgrepsenheten de 20 årene virksomheten har eksistert. Fremdeles råder dugnadsånden, og det produseres mye helsehjelp for hver krone som brukes. Men nye retningslinjer fra sentrale helsemyndigheter, kombinert med en vanskelig sykehusøkonomi, har ført til at enheten fra årsskiftet har vært truet av nedleggelse.
De interkommunale legevaktsordningene skal overta ansvaret også for voldtekts- og overgrepsutsatte. Samtidig mangler kommunene økonomi og faglige ressurser til å bygge opp lokale tilbud på høyde med det Overgrepsenheten hittil har stått for. For å opprettholde dagens standard utfordres derfor kommunene og spesialisthelsetjenesten til – i fellesskap – å bli enige om kvalitetsnivå og ressursbruk. Uten hensiktsmessige samarbeidsordninger kan 20 års historie snart være over.
Når tjenesten nå skal organiseres i tråd med de nye retningslinjene, trengs det en bevissthet om at behandlingstilbudet til overgrepsutsatte også har en viktig etisk side: Det dreier seg om menneskeverdet til en av de mest sårbare pasientgruppene sykehuset kommer i kontakt med.
I diskusjonen om kostnadseffektivitet og hvem som skal betale regningen, er det mye som står på spill. Voldtekt og seksuelle overgrep forårsaker skader og smerte som bare kan lindres gjennom utvetydige signaler om vilje til å ta nettopp menneskeverdet på alvor. For å gjenta, bare den beste hjelp er god nok!
Kan vi håpe at beslutningstagerne fortsatt ser det som en oppgave å betale hva det koster?
Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Knut Hermstad.
Les tidligere blogginnlegg fra Knut Hermstad:
«Seksualitet og helse»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |
Publisert torsdag 14. januar 2010 klokken 14.37.