Beredskap, et personlig ansvar?

Nyheter om naturkatastrofer, krigs- og terrorhandlinger og andre større ulykker er førstesidestoff i alle medier. Private eller offentlige virksomheter som ikke håndterer en krise godt, eller som ikke har oppdaterte planer, får gjennomgå både i media og i rettsapparatet.

Slik må det selvsagt også være. Det er et høyst rimelig krav at for eksempel våre politidistrikter og sykehus har realistiske, gode og oppdaterte planer for å takle relevante krisesituasjoner.

Men bør ikke beredskapsforberedelser også være et personlig ansvar for hver og en av oss? Er det ikke like naturlig å gjennomføre en privat risikoanalyse og iverksette enkle tiltak for å sikre at man kan ta vare på seg selv og sine i en kritisk situasjon som at offentlige virksomheter skal gjøre det samme?
Bør det være slik at det kun er et profesjonelt ansvar å redde oss når krisa rammer? Må vi ikke etter evne bidra selv også?

Mange husker de mange storstormene på Nord-Vestlandet tidlig på 1990 tallet. Under en av disse var Kristiansund by uten strømforsyning i fem døgn. Et interessant funn i en av rapportene som ble skrevet etter denne hendelsen var at kommunens kriseteam som ble sendt ut for å se til byens innbyggere, rapporterte at mange eldre så ut til å være bedre forberedt på en slik hendelse enn yngre mennesker.

De eldre hadde ofte en solid vedstabel i uthuset, en primus i reserve når komfyren ikke virket og et lager av holdbare matvarer i kjelleren. Yngre familier var oftere bosatt i nye hus uten alternativ oppvarming, baserte seg på daglige innkjøp av ferskvarer og hadde ofret få tanker på hvordan de skulle dekke sine behov under en krise. De måtte altså oftere ha bistand for å klare seg.

Flere land som det er naturlig å sammenlikne Norge med har formulert spesifikke råd eller krav til enkeltmennesker og småsamfunn.
Både Canada og Sveits opererer med lister over utstyr og matvarer som de mener at husholdningene bør lagre for å være forberedt på en krisesituasjon. Canada har til og med et eget «nabolags beredskaps program» eller «Neighbourhood Emergency Preparedness Program» Her tilbys blant annet ulike kurs for å forberede folk på å ta viktige roller under en krise.
Dette følger av at canadiske myndigheter forbereder lokalsamfunnene på at de må være selvhjulpne i minst 72 timer etter en større krisesituasjon, eksempelvis et jordskjelv.

Selv om Norge mangler jordskjelvtrusselen, har vi beredskapsmessige utfordringer sammenlignbare med disse landene – mye fjell som i Sveits og British Columbia, lang kystlinje som langs Canadas vestkyst, store avstander, spredt bosetning og mye ekstremt vær. Det er det ingen fornuftig grunn til at ikke den enkelte nordmann og –kvinne skal være like godt forberedt på kriser som sveitsere og kanadiere.

I Norge er selvhjulpenhet og selvberging tradisjonelle dyder.
I tillegg til stadig å styrke kriseberedskapen i offentlige etater og private virksomheter, bør vi starte en debatt om hvordan vi kan skape en renessanse for disse dydene med mer fokus på krav til enkeltpersoner, husholdninger og lokalsamfunn.

Med økte krav må det komme konkrete råd, tilbud om kurs og, ikke minst, en diskusjon om hva de enkelte kan bidra med i samfunnsberedskapen. Det må bli naturlig å si:

«Spør ikke bare hva samfunnet kan gjøre for deg i en krisesituasjon, men spør også hva du selv kan bidra med for å sikre viktige funksjoner under en krise».
(Fritt etter John F. Kennedy)

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Håkon Gammelsæter.

Les flere blogginnlegg fra Håkon Gammelsæter:
«Influensa og datakrasj, to sider av samme sak».

Publisert tirsdag 29. september 2009 klokken 11.40.