Definisjonsmakt

Her om dagen var jeg på bloggkurs. En «turboblogger» lot meg forstå at virkeligheten først og fremst er å finne i den digitale verdensveven. Og jeg som ikke er så kjent der, men som har trodd at fjell, natur og relasjoner utenfor den digitale verden er det mest «virkelige».

Men nå er jeg på nettet, uten at jeg helt har bestemt meg for å akseptere påstanden om at det er her virkeligheten er. Jeg har ikke gitt fra meg definisjonsmakten helt. For er det noe vi kan i helsevesenet, så er det å definere. Hvem bestemmer om du er syk eller frisk, hva som er god behandling og hva som er god oppførsel?

Det er vanlig å si at det er den det gjelder som har rett til å bestemme. For eksempel når det gjelder mobbing. Det er den som blir mobbet, som har rett til å avgjøre om det oppleves krenkende eller ikke. Sånn skulle man tro at det var med andre ting også. Sykdommer for eksempel.

På St. Olav har vi mange meget dyktige fagpersoner. Mange av dem jobber med å ta hånd om og behandle syke mennesker. Noen ganger er det uklart hvilken lidelse pasienten har. Det kan være en sammensatt eller uklar situasjon, eller det kan være at helsepersonellet ikke finner noe som bekrefter pasientens opplevde tilstand.
Da kan definisjonsmakten bli utfordret. Hvem bestemmer hva som er sykdom, og hvem bestemmer hvilken sykdom det er snakk om i dette (kompliserte og sammensatte) tilfellet? Når ansvaret blir uklart, hender det at pasienten faller mellom alle stoler.
Og slår seg.
Fordi man internt på St. Olav ikke blir enige om hvem som skal ta hovedansvar for pasienten. Definisjonsmakten er ikke klar nok. Mens i andre tilfeller, der «objektive» funn ikke bekrefter pasientens lidelse, er det ingen hjelp å få. Man støtter seg til definisjonsmakten, og fordi definisjonen ikke står i boka, feiler pasienten ingen ting selv om hun har vondt og ikke kan jobbe. Vi kan dessverre ikke hjelpe deg.

Men det er ikke bare i helsevesenet definisjonsmakten brukes på en ekskluderende måte. Det kjenner vi også fra kirkens og troens sammenheng.
Ofte sier folk til meg: Ja, jeg er ikke akkurat noen kristen, men… Så kan det være at de forteller at de har da barnetroen, eller de har da bedt Fadervår hver kveld hele sitt liv.

Så hvilken definisjon av «kristen» er det de da avgrenser seg fra? For meg høres det ut som det finnes et mer eller mindre tydelig definert ideal om at det å være kristen innebærer en bestemt måte å ordne livet sitt på. En definisjon der ute et sted som tydeligvis har betydelig makt.

Men dette er jo ikke noe nytt. Vi kjenner det fra Wesenlund og Heide-Steen sin tannlege-sketsj. Den som står i en maktposisjon har muligheten til å bruke makten til å få igjennom sitt eget. Det kan oppleves krenkende. Og det er nettopp poenget:
Det er ikke makten som er problemet. Alle relasjoner har et element av makt i seg. Men etisk legitim bruk av makt kjennetegnes ved at den fremmer likeverd. Det er det makten skal brukes til.

Har du innspill til denne bloggen? Send epost til blogger Øyvind Taraldset Sørensen.

Publisert fredag 18. september klokken 14.00.