Blogg - Marthe Risan: Kreftpasienter eller syke eldre? Hvem skal ha førsterett til behandling? Når sykehusøkonomien er presset, må noen grupper prioriteres – og noen prioriteres bort.
For seks år siden fikk jeg en multifunksjonshemmet sønn. Før det var forholdet mitt til sykehus en fødsel og en enkel kneoperasjon. 
Med ett skulle jeg forholde meg til en institusjon som for meg på den tiden var stor og uoversiktlig. Likevel ble sykehuset plutselig viktig for meg. Jeg tror nok ikke at jeg den gang skjønte hvor viktig. I dag kan jeg takke St. Olavs Hospital for at sønnen min lever! Men veien dit har vært lang…
Som leder av brukerutvalget ved St. Olavs Hospital har jeg mange ganger blitt tvunget til å ta stilling i vanskelige spørsmål. Hva skal man prioritere? Hvem skal man prioritere? Som mor er jeg kun opptatt av at sønnen min skal få hjelp, og jeg kan bli forbannet når vi må vente på behandling. Forventningene om at sønnen min skal få hjelp er store.
Helsevesenet kan ha grunn til å føle seg som en ballong: stadig mer ”oppblåst”. Behandlingsmulighetene er større enn noen gang. Flere sykdommer enn før kan behandles. Behandlingsmetodene blir flere. Stadig mer opplyste pasienter krever at helsevesenet strekker seg lenger enn før. Kravene om å ta i bruk nye – og dyre – metoder, kommer på toppen av de ”gamle” behandlingsformene. Resultatet er stadig økende kostnader.
Omtrent hver uke kan man lese eller se enkeltskjebner som står fram i media. Det er mange som føler seg urettferdig behandlet. Det har jeg følt på kroppen selv også.
Politikerne presses ofte til handling – tilsynelatende uten en bakenforliggende plan. Enkeltsaker blir løst, og det er jo bra. Men hva med alle de som aldri fikk et medieoppslag? Hva med alle dem som aldri orket å ta opp kampen? Skal ikke de også få hjelp? De samme spørsmålene ble også stilt i en kronikk i Dagbladet i 2007.
Som mor er jeg selvsagt kun opptatt av at sønnen min skal få hjelp, og at hjelpen skal være best mulig. Jeg er sikker på at alle andre mødre og fedre føler det på samme måte.
For styremedlemmer, direktører, avdelingsoverleger og andre i helsevesenet er de økte kravene samtidig en stor utfordring. Hvor lenge kan veksten i behandlingstilbud og kostnader fortsette før sykehusledere – eller politikerne våre – tvinges til å gjøre brutale valg mellom de diagnosene som skal få behandlingen de etterspør og de som skal prioriteres bort?
Eller blir det som sjefredaktør Lottelise Folge i Dagens Medisin skrev i en leder i 2008; «Gradvis blir våre politikere tvunget til å velge. Ikke bare mellom liv og død, men også om og når døden skal inntreffe».
Et vanskelig dilemma, men heldigvis er det ikke jeg som skal gi svaret.
Har du innspill til denne bloggen? Send epost til blogger Marthe Risan.
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |
Publisert torsdag 17. september 2009 klokken 09.45.