Del
Klokka er halv seks på morgenen, Jeg sitter på en stubbe med tekoppen og to knekkebrød med brunost. Adresseavisen ligger i gresset, klar til å fortelle meg gårsdagens nyheter og dagens program på kino og teater. Jeg sitter og hører på fuglekvitteret og på stillheten, den svake vinden som risler i løvet i trærne rundt meg. Selv kvinnen som lufter hunden enser meg ikke når hun går forbi meg nede på gangveien.
Får en herlig følelse her jeg sitter og iakttar dem uten at de ser meg. Der går de i sin egen lille verden av tanker og kanskje bekymringer på dagens første morgentur, en nødvendig luftetur for dem begge.
Teen smaker fortreffelig der jeg tar første slurk og ser de to forsvinne opp bakken. Med ett kommer den, sola. Jeg kjenner varmen stråle mot meg, sollyset leker seg i gresset og erobrer stadig nye gressflater. Jeg blir fylt med en indre ro og takknemmelighet, følelsen av å være et lite menneske i et stort univers blir fullkommet når hele sola står opp. Fyller meg med varme og viser frem naturen i all sin prakt.
Familien min har ikke stått opp ennå. Jeg ser ned på huset og hagen min som ikke får sola før på ettermiddagen. Det er bare så herlig å ha denne plassen, sitte på stubben og oppleve soloppgangen. Jeg formelig kjenner at plantene og trærne rundt meg våkner og suger til seg solstrålene slik jeg gjør det nå.
Teen , knekkebrødene og avisnyhetene er fortært og jeg står på gangveien og betrakter stubben som majestetisk står der og bader i sollyset, lyden av biler og medmennesker som er på vei til jobb fyller lufta. Dagen begynner for alvor .
Min indre reise på stubben, opplevelsen av en ny herlig dag. Denne starten blir en katalysator på om resten av dagen skal bli vellykket. Der på mitt eget lille fristed ga sola meg mening og en følelse av ensomhet men samtidig lykke.
Mange ganger lurer jeg på hvordan pårørende og pasienter har det på sin indre reiser når de er på sykehus. Får de anledning til å flykte inn i tankene og bare nyte stillheten og nyte sin egen tilstedeværelse i hverdagen?
Det er viktig at vi gir oss selv og de andre rundt oss rom for indre reiser. La bare våre medmennesker sitte og stirre tomt ut i lufta få fullføre sin reise og kanskje de deler den med oss etterpå.
Men kanskje sier de bare; jeg tenkte ikke på noe spesielt. Vel da får vi bare la det bli med det og mimre på våre egne reiser der vi sa det samme.
Kom til å tenke på da jeg var seks år og reiste med toget aleine fra Hamar til Trondheim for å besøke mormor. Følelsen av å være på vei fikk jeg da, der jeg stod i bakerste vogn og så på togsporet som hastig dukket frem under toget. Svillene bare for av sted akkurat som tankene og alt som rører seg i hodet mitt på mine indre reiser. Noen ganger skulle jeg ønsket å kunne se meg selv i speilet der jeg sitter og tenker, har jeg det tomme blikket mon tro??
Da jeg så krigsserien «The Pacific», som følger amerikanske soldater under andre verdenskrig, la jeg merke til de mange scenene hvor hovedpersonene bare satt der og stirret tomt ut i intet. Det var så beskrivende på mange måter. Der levde de i et helvete både fysisk og emosjonelt.
Episode tre av serien gjorde noe med meg, den var så beskrivende og ekte. Den fortalte på en underfundig måte om alle livets realiteter. Jeg ble veldig emosjonell og rar i kroppen.
Der oppe på bakkekammen står stubben min, men under masse snø.
Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Mads Bøhle.
Les flere blogginnlegg fra Mads Bøhle:
«Kan du lære meg hvordan dere løftet i flokk?»
«De magiske minuttene med barna»
«Fra fjøsnisse til trivselssykepleier»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |