Er slankepiller ribbas nye tilbehør?

Del

Kontrasten til den økende delen av verdens befolkning som sulter synes grell og de fleste av oss betrakter vel dette som et av de mindre høyverdige utslag av vår velstand.

Julen er nettopp overstått. Over et bugnende koldtbord på årets siste kveld kom en venn med filosoferende betraktninger om at det ble stadig vanskeligere å virkelig sette pris på disse gourmetopplevelsene. De kommer så tett i julen.

Overmette og med lykkepromille i blodet konkluderte vi ikke med å innta færre slike måltider. Tvert om bestemte vi oss for å legge inn et realt ribbemåltid også midtsommers. Kanskje er det uttrykk for rudimentære moralske evner at valget falt på frittgående lykkegris fra Ytterøya?

Slik kan vi maskere kaloriene med positive nyord som slow-food, kortreist mat og dyrevelferd.

Et nytt år representerer mandag med stor M for mange av oss. Vi kjører(!) til helsestudioene stinne av ribbefett, drevet av motivasjonen for å kontrollere skadeomfanget etter julens matorgier. Et ord for slik kompenserende atferd er catharsis, et gresk begrep som oversettes med renselse. Hva som er akseptable former for renselse har variert gjennom tidene.
Mens Hippokrates foreskrev lakserende og emetiske remedier i beste hensikt, anser vi i dagens samfunn klystér og en finger i svelget som uttrykk for psykopatologi.

Hva som faller innenfor og utenfor normalitet, endres altså med tiden. Men min påstand er at vi i liten grad er konsekvente. Farmasøytisk industri jobber nå på spreng med å utvikle nye legemidler mot overvekt.
Et område vi følger med spesiell interesse er forskningen på sentralstimulerende hormonanaloger for å manipulere hypothalamus’ appetittregulering. Et langt mindre elegant legemiddel er orlistat (Xenical ®, alli ®) som virker perifert i tarmen ved å hindre lipase i å spalte fett til frie fettsyrer. Konsekvensen er at pasienten sender fettet rett i doskåla – eller i buksa for den del, som flere av mine pasienter beskjemmet forteller om.

Rett nok anbefaler fastlegene sine orlistat-pasienter også å endre kosthold. Felleskatalogen foreskriver diett bestående av færre kalorier og mindre fett. Er pasienten compliant til livsstilsanbefalingen, blir dermed legemiddelet unødvendig og indikasjonen faller bort.

Men var da legemiddelet nødvendig i utgangspunktet? Eller ansees fettdiaré som en nødvendig smekk over fingrene for å stimulere til sunnere livsstil?
Orlistat ble i fjor unntatt reseptplikten og kan dermed nå kjøpes uten legens formanende ord. Endringene i reseptplikt forsterker inntrykket av et legemiddel som er blitt akseptert som et av vår tids legitime renselsesmidler og leder tankene tilbake til julens overflod: Ved hjelp av en pille kan vi spise hva vi begjærer uten å nyttiggjøre oss næringen (les: magasinere kalorier). Parallellen til å kaste mat, noe jeg tidlig i barneårene lærte var feil, ligger helt oppe i dagen.

Jeg har tro på at legemiddelindustrien både kan bidra til å redde oss fra våre hyllemetre med kokebøker og temme appetitten vår der vi eksponeres for kjapp, smakfull og energitett mat på alle kanter. Men håpet må være at fremtidens piller heller reduserer appetitt og matinntak og ikke er fordekte renselsesmidler.

Skjevhetene i verdens mattilgang er betenkelige nok i utgangspunktet om vi ikke i et privilegert hjørne av verden skal ta en pille for å opprettholde et kunstig høyt kaloriinntak.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Magnus Strømmen.

Publisert onsdag 6. januar 2010 klokken 09.23.