Frihet, rettssikkerhet og overvåkning

Vi har nettopp feiret 17. mai, en dag som i et internasjonalt perspektiv er en spektakulær hendelse. Nesten ingen andre land i verden har en slik folkefest på nasjonaldagen, uten militærparader og med gatene fulle av feststemte mennesker, som iført bunader og finstas går i tog, synger og hygger seg.

Mange sier at 17. mai er en upolitisk dag. Det er den, dersom vi med upolitisk mener at dette er en dag alle kan samle seg om. Men under siste krig var det forbudt å feire 17. mai, det ble oppfattet som en ulovlig politisk markering. Internasjonalt er verken fred eller frihet noe upolitisk tema. For å ta to nærliggende eksempler: I Kina er det høyforræderi å hevde at Tibet bør være et fritt land, i Israel sørger den militære sensuren for at uavhengige journalister ikke kommer ut med stoff til befolkningen om undertrykkelsen i de palestinske områdene. Frihet og rettferdighet er betente politiske tema.

Men i Norge er det fredelig. Her får alle si sin mening, her er friheten sikret. Her får alle slåss for den rettferdigheten de tror på. Ja, sånn liker vi i alle fall å tenke. Og langt på vei er det riktig.

Men – det er et men her. Bak den offisielle fasaden av åpenhet og toleranse finnes det en virkelighet som heller ikke frihetselskende nordmenn bør lukke øynene for. Det gjelder spørsmålet om hvilke fullmakter vi skal gi til myndigheter og hemmelige tjenester som kunne tenkes å ha interesse av å overvåke borgernes privatliv.
Det mye omtalte datalagringsdirektivet fra EU vil pålegge alle leverandører av internettkommunikasjon å lagre epost og mobiltelefonsamtaler i flere måneder etter at kommunikasjonen har skjedd. Slik kan myndighetene kartlegge våre atferdsmønstre, få greie på hvem vi har korrespondert med og ha oversikt over hva vi snakker med hverandre om.
Formålet er det aller beste, å beskytte oss mot terrorister, organisert kriminalitet og pedofile overgripere. Spørsmålet er imidlertid om denne massive overvåkningen er nødvendig for å realisere det formålet myndighetene hevder å være opptatt av.

Mange synes det er greit å bli overvåket, i alle fall når formålet er godt, sånn som det ser ut til å være i dette tilfellet. «Jeg har jo ikke gjort noe galt, så hva skal jeg være redd for?» sier de.

Det kan godt være at de ikke har noe å være redd for. Men hittil har vi alle vært beskyttet av et lovverk som hindrer myndighetene å overvåke oss uten at det foreligger en velbegrunnet mistanke om at vi har gjort noe galt. Bare når det dreier seg om særlig alvorlige forhold er det adgang til å iverksette overvåkning, og da først etter at rettsvesenet har gitt tillatelse. Nå skal det bli omvendt, vi skal overvåkes hele tiden, i tilfelle vi kommer til å gjøre noe galt i fremtiden.

Representanter for regjeringen sier at rettssikkerheten slett ikke er truet - vi kommer til å få mindre overvåkning, ikke mer. Flere forbrytere skal bli tatt, og det fortere enn før.

Problemet er bare at det ikke finnes noen holdbar vitenskapelig forskning som dokumenterer at den kriminaliteten man her hevder å ville bekjempe, lar seg påvirke av de tiltak datalagringsdirektivet foreskriver. Verken terrorister, organiserte forbrytere eller pedofile overgripere lar seg stoppe av en bredspektret overvåkning. Derimot vil myndighetene få en utrolig oversikt over selv de mest intime og private deler av livene våre.

Dermed nærmer vi oss sakens kjerne. Intet samfunn skaper trygge og gode levemiljøer gjennom utbredt overvåkning og kontroll av borgerne. Stasi i Øst-Tyskland og KGB i Sovjetunionen er historiske eksempler på hvordan det går når staten prøver å skaffe seg full kontroll. Tilliten mellom mennesker blir revet i stykker og erstattet av mistenksomhet, frykt og angiveri.
Overvåkningen i de gamle østblokklandene blir bare småtterier i forhold til det som myndighetene i EU og Norge nå planlegger.

Fred og frihet er et sjansespill, i dag som til alle tider. Men hva er alternativet? Den urgamle erfaringen om at vold avler vold, gjelder også på dette området. Mistenksomhet og overvåkning føder ny mistenksomhet og overvåkning. Forbrytere, terrorister og overgripere vil alltid finnes, i ethvert samfunn. Likevel kan ikke frykten for de farer kriminaliteten representere, bli styrende for hvordan vi skal organisere samfunnet. Gode samfunn bygges på åpenhet og tillit, ikke frykt og mistenksomhet.

De liberale idealer om frihet, rettferdighet og rettssikkerhet er det vi kunne kalle «etisk ferskvare», de må fornyes og oppdateres hele tiden. Friheten lar seg ikke fremme gjennom tiltak som skaper ufrihet; rettssikkerheten lar seg ikke forsvare gjennom tiltak som øker tvilen og mistenksomheten. Prisen for å leve i et liberalt og åpent samfunn er at vi er villig til å gi avkall på maktbruk og overvåkning. Også om det innebærer at vi av og til skulle bli plaget organisert kriminalitet eller brysomme forbrytere.

Vi skal ha respekt for myndigheter som vil beskytte oss og hjelpe oss. Men dersom de prøver å få oss til å tro at våre grunnleggende verdier bare kan opprettholdes ved at borgerne frivillig velger å bli ufri, har de misforstått. Det finnes nemlig ikke noe sånt som frihetens ufrihet. I kjølvannet av verdens mest spektakulære nasjonaldagsfeiring er det derfor kanskje igjen nødvendig å minne om at massiv overvåkning aldri har vært forenlig med frihet, rettferdighet og rettssikkerhet for alle borgere.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Knut Hermstad.

Les flere blogginnlegg fra Knut Hermstad:
«Bare det beste er godt nok»
«Seksualitet og helse»