God til mye, men ikke til alt. Gjør det noe?

Skriftlige prosedyrer og retningslinjer styrer mye av vår praktiske hverdag som helsearbeidere.

I arbeidet har vi sjekklister for hvordan vi skal utføre praktiske gjøremål og hva vi skal informere om. Prosedyrene er viktig for at det skal være en viss standard på den helsefaglige hjelpen vi gir til pasientene.
Dette kan imidlertid oppleves som at vi alle skal gjøre alt helt likt og være helt like. Men er det mulig? Er det ikke slik at vi alltid vil gjøre ting forskjellig, fordi vi mennesker ikke er helt like? Forskjellig, men likevel riktig?

Ulikheter kan være truende. Vi sammenligner oss med hverandre og finner ofte ut at de andre er mye flinkere enn oss. Dette kan utfordre selvtilliten vår, og føre til at vi ikke synes vi er flinke til noe som helst.

Andre ganger kan en kollegas gode jobb oppleves truende slik at vi får lyst til å devaluere jobben vedkommende gjør. I stedet for å anerkjenne og rose arbeidet, finner vi noe som ikke var så bra med vedkommendes arbeid. Da føler vi oss ikke så små selv. Vi har vel alle kjent på Jantelovens innhold, «du skal ikke tro du er noe….». Denne brukes nok i mange sammenhenger oss i mellom.

I veiledning arbeider vi med å anerkjenne våre egne og andres svakheter og styrke. Anerkjennelsen handler om å forstå og godta at vi er forskjellige og at vi er gode på forskjellige ting. Dessuten å forstå, at om andre er bedre enn oss i noe, betyr det ikke at jeg/vi er dårlige.

Vi kan ha vår styrke på et annet felt som er like viktig. I forhold til de vi skal hjelpe er det viktig at vi er gode på forskjellig ting. Da supplerer vi hverandre slik at tilbudet blir mer mangfoldig og helhetlig. Veiledningsprosessen kan hjelpe oss til å tenke annerledes om oss selv og om andre.

I en av de første veiledningstimene i starten med en ny gruppe, får veiledningskandidatene en hjemmelekse. Til neste gang skal de finne fire ting i praksis de er flinke til. I neste time skal de så reise seg å fortelle det til de andre i gruppa, «jeg er flink til å…..».

Dette er for mange en vanskelig oppgave. Å si det høyt så andre hører det, er nok det vanskeligste. Dette er en øving i å tenke over hva de er flinke til. Svakheter er lettere å finne. De kommer tidsnok frem, derfor er det viktig å tenke over det som er bra med en selv.  Den andre øvingen er for de andre i gruppa å ta i mot og anerkjenne den som står fram å presenterer sine sterke sider uten å ville devaluere vedkommende. Det er viktig å lære at forskjellighet er bra og at vi da kan være et supplement for hverandre i omsorgen for pasientene.

Dette betyr ikke at vi ikke trenger prosedyrer og retningslinjer, men de forteller bare halve sannheten. Å utføre en jobb ut fra en prosedyre kan gjøres forskjellig, men likevel riktig.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til bloggerne Turid Almvik eller Hanne Torbergsen.

Les flere blogginnlegg fra Almvik og Torbergsen:
«Hvem verdsetter hva?»
«Veiledning - hva er det?»
«Mer helse i faglig veiledning»

Publisert torsdag 11. februar 2010 klokken 08.14.