Det Mosaiske samfunnet i Trondheim og Bosnisk forening organiserte før påske en utstilling om Haggada bok, en illustrert tekstsamling som forteller om eksodus av jøder fra Egypt i gammeltestamentisk tid. Bosnisk forening er flerkulturell, men de alle fleste medlemmer er muslimer så et slikt samarbeid står ikke i samsvar med vår alminnelige oppfatning av forholdet mellom muslimer og jøder.
Haggada fra Sarajevo, skrevet i Spania for over 650 år siden, er en av eldste og best bevarte i verden. Boken er verdt flere millioner dollar og derfor er det i Sarajevo publisert en faksimileutgave. Boken har stor historisk og kunstnerisk betydning, men Sarajevos Haggada har også en ekstraordinær historie. To ganger i dens stormfulle levetid er den reddet av muslimer, med livet som innsats, fra en uunngåelig ødeleggelse. Bosniske jøder opplevde aldri jødeforfølgelser selv. De utgjorde over 14 prosent av befolkningen i Sarajevo før andre verdenskrig. Det var ikke tilfeldig at over tjue prosent av dem overlevde Holocaust, fordi mange ble hjulpet av sine muslimske naboer, tross alle bestrebelser fra nazister og lokale quislinger.
Første gang boken ble reddet var under andre verdenskrig da tyskerne okkuperte tidligere det kongedømmet Jugoslavia. I sin yver etter å plyndre alle verdier gikk en «obersturmbahnfuhrer» til museet og krevde å få Haggadaen utlevert.
«Men det var nettopp en tysk offiser her og tok boken», svarte museets muslimske kurator. «Hva het han», ville kommandanten vite.
«Hvordan kunne vi tørre å spørre en tysk offiser om navn», svarte kuratoren og skjulte etterpå boken enda bedre.
Andre gang boken var i fare, var da museet havnet i frontlinjen i beleirede Sarajevo under siste krig på Balkan. Museumsdirektøren, igjen muslim, reddet boka under granatild og trusselen fra snikskyttere som var på mindre enn to hundre meters avstand.
Sarajevos Haggada fikk en rolle som overgår betydningen en bok kunne ha hatt uansett alder og innhold. Haggada ble et symbol for sameksistens av forskjellige folkeslag som var særegen for Bosnia og Hercegovina. Denne sameksistens er kanskje forringet etter tragiske begivenheter i Midt Østen i andre del av forrige århundre, men nesten 400 år av jødisk historie i Bosnia, hvor de fant asyl i Ottomanske rike etter at de ble fordrevet fra spanske inkvisisjonen, beviser at sameksistens mellom muslimske og jødiske folkeslag ble mulig og skal derfor fortsatt være mulig enten her i Trondheim, der i Bosnia eller andre steder. Historien om Haggada, en bok som nektet å dø, foreteller oss at det alltid finnes håp.
Vi må se på mennesker som individer og ikke sette likhetstegn mellom enkelte grupper og aktuelle politiske begivenheter. Vi forstår at norske jøder ikke kan svare for det som staten Israel gjør som stat, på samme måte som muslimer i Norge ikke trenger å svare for ugjerninger utført av noen radikale muslimske grupper.
Vi snakker om en ganske eksotisk utstilling i Trondheims minste museum, men interessen var formidabel. Det var åtti stykker til stede på åpningsseremoni, og jeg så minst fem bekjente som jobber på St. Olav, selv om at jeg er nyansatt og ikke kjenner så mange.
Feilbedømmer vi kanskje interesse for kultur blant helsearbeiderne?
Les flere blogginnlegg fra Emir Krilic:
«Trenger man en kulturkonsulent?»