Del
Hevn handler om å ta igjen. Det læres tidlig. Man smeller til noen, og får seg en smekk tilbake. På den måten etableres en viss likevekt, og det settes noen grenser for hva det er rimelig å finne seg i. Rettferdigheten skjer fyldest, og livet går videre.
Men det er vel ikke i slike situasjoner hevntankene dukker opp. Det er kanskje heller når likevekten ikke gjenopprettes, og man sitter igjen med en opplevelse av at rettferdigheten har lidd skipbrudd. Tanken på hevn kan komme som en følge av opplevd krenkelse. Når jeg føler meg så krenket at jeg kjenner meg helt maktesløs, da kan hevntankene dukke opp. Kanskje som et forsøk på å gjenopprette kontroll over eget liv og skjebne. Men også som et svar på den forurettelse som er begått. Noen har tatt seg til rette på min bekostning, eller krenket en som står meg nær. Og jeg kan ikke gjøre noe med det, annet enn å tenke på å la ham eller henne få smake litt av sin egen medisin. Det er ikke for ingen ting at krig, hat og hevn ofte opptrer sammen.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at noen kan begå æresdrap med et slikt utgangspunkt. Det er den krenkedes ære det står om, enten som individ eller fellesskap. Kanskje er det et forsøk på å gjenopprette verdighet. Hvor hensiktsmessig metoden er, kan vel diskuteres.
Den som har underskudd på opplevd verdighet må ty til noen grep for å få kontakt med selvrespekten. Mindreverdighetsfølelse er ikke godt. Den kan oppstå som følge av små og store krenkelser, alt fra ignorering til trakassering, mobbing og mishandling. Har jeg ikke annen makt, kan jeg bruke fantasien. Og der finnes det ingen grenser for hvordan jeg skal få has på fienden. Jeg ser ikke bort fra at de kreftene et slikt sinne kan være uttrykk for i en gitt situasjon vil kunne ha avgjørende betydning for å overleve eller komme seg videre i livet.
Likevel spør jeg: Hvor konstruktive er hevntankene? Hvor søt er hevnen, egentlig? Hvor mye hjelper det å godte seg? Får jeg noe mer kontakt med min egen verdighet og selvrespekt om jeg får tatt min verste fiende? Det sies at skadefryd er den eneste sanne glede. Spørsmålet er om den ikke fort kan slå tilbake på en selv, slik at gleden blir mer til skade enn til fryd.
Ja vel, så er det kanskje slik at tanken om at noen må få igjen for det de har gjort, har noe med en opplevelse av rettferdighet i livet å gjøre. Men tanken om en slik rettferdighet forutsetter at noen på et eller annet nivå ser og erkjenner den urett som er begått. At noen garanterer for rettferdigheten. Det kan være skjebnen, Gud, politiet, - eller bare tilfeldighetenes spill. Kanskje det ikke finnes noen rettferdighet. Jeg tenker meg at det viktige er at uretten blir sett og bekreftet. I tillegg til at noen stilles til ansvar, når det finnes noen.
Ansvaret skal i et sivilisert samfunn bli ivaretatt av rettsvesenet, slik at rettferdigheten kan skje fyldest. I hvilken grad det skjer, er et spørsmål for seg.
At uretten blir sett og bekreftet vil ofte bli nettverkets rolle, - familie og venner. Hvis man er så heldig å ha det. Det at noe blir sett og bekreftet tar ikke bort den urett som er begått, men den som har lidd overlast kan igjen få kontakt med sin egen verdighet. Gjennom den andres modige og tålmodige nærvær. Slik at man kan finne tilbake til selvrespekten og få kontakt med sin egen verdighet.
Påskens budskap bærer i seg elementer av alt fra drap, hevn og hat til maktesløshet, anger og ansvarsfraskrivelse. Jesus snakker om at man skal elske sine fiender og snu det andre kinnet til. Kanskje det betyr at man skal finne på noe nytt, prøve noe annet. Kanskje er det det Jesus selv gjør når han lar seg henrette. Jesus på korset kan sees som et uttrykk for at Gud ser og kjenner all urett og lidelse som skjer. Tanken om Guds nærvær kan være til hjelp når vi sitter fast i maktesløshet og urett.
Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind T. Sørensen.
Les flere blogginnlegg fra Øyvind T. Sørensen:
«Norge er best»
«Tilgivelse og sinne»
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |
Publisert tirsdag 30. mars 2010 klokken 12.20.