Hva betyr St. Olavs omdømme?

Mye har skjedd på St. Olav de siste årene. I dag får vi ros for å ha kontroll på pengebruken. Bedre styring gir oss større troverdighet og omdømmet vårt styrkes. Det var ikke situasjonen i 2006. Da jeg begynte som styreleder var dårlig økonomistyring gjennomgangsmelodien. Å bevilge penger til St. Olav var å som å kaste pengene i et stort hull, mente det sentrale politiske miljø den gangen. Men gjennom en stor omstillingsprosess har alle ansatte vært med på å forbedre vårt omdømme radikalt.
Samtidig har vi fortsatt problemer med tillitsforholdet til befolkningen på andre viktige områder.

Jeg får høre historier fra folk som er misfornøyde med lang ventetid på behandling og svar når de henvender seg til oss, og på dårlig koordinering av pasientforløpene internt i sykehuset. Jeg synes derfor det er naturlig at vi utfordrer oss selv på noen sentrale områder.

Et godt omdømme gis til den som fortjener det – den som er tilliten verdig og er til å stole på.
St. Olavs Hospital måles i folks bevissthet på en rekke kriterier. De viktigste er ventetider, om behandlingen skjer som avtalt, hvordan folk som henvender seg til oss blir møtt og ikke minst at vi har høy faglig kvalitet på alt vi gjør. Et godt omdømme er også avgjørende for å rekruttere de beste fagfolkene og for å få de økonomiske ressurser som trengs for å tilby god helsetjeneste og forskning i vår landsdel.

Vår virksomhet er viktig for folk og det som foregår på sykehuset har stor offentlig interesse. St. Olavs Hospital er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene i Midt-Norge, og vi som arbeider her har fått stor tillit. Jeg mener det er avgjørende for vårt omdømme at vi gjør som avtalt og er til å stole på i alle sammenhenger.

Vi får nesten sju milliarder kroner årlig for å skaffe mest og best mulige helsetjenester for ressursene. Det betyr at samfunnet stoler på at vi bruker vår fagkompetanse slik at de får mest mulig igjen for pengene sine, og at vi er i stand til å drive virksomheten innenfor de rammene som er fastsatt av folkevalgte organer. Det betyr også at samfunnet stoler på at vi sier fra hvis det ikke er samsvar mellom oppgaver og ressurser. En slik varsling må ikke være preget av omsorg for oss selv, men av omsorg for pasientene. Det må også kunne kreves det at vi er i stand til å begrunne påstander om for lite ressurser i sammenligning med andre sykehus som løser tilsvarende oppgaver.

Derfor vil jeg at vi skal lage en egen styresak om arbeidet med sykehusets omdømme. Og det er her jeg vil at vi skal utfordre oss selv på sentrale områder.

Vi kan ikke fortsette å tildele rett til nødvendig helsehjelp til langt flere enn andre universitetssykehus, samtidig som vi har mange fristbrudd og mange som venter mer enn ett år for å få retten oppfylt. Vi arbeider derfor med styring av ventelistene og bruk av veiledere for riktigere prioritering. Jeg mener at vi også må få til å sende ut epikrisene innen sju dager etter sykehusopphold, og kommunisere elektronisk med alle samarbeidspartnere i helsetjenesten. Vi evaluerer nå innføringen av talegjenkjenning, og ser at det gjenstår en del både organisatorisk og teknologisk før dette verktøyet fungerer slik vi ønsker. Jeg jobber for å finne forbedringstiltak på dette området.

Befolkningen må også stole på at vi har et kvalitetssystem som forebygger og sikrer riktig oppfølging av feil. Vi reviderer nå kvalitetssystemet og skal arbeide aktivt med å utvikle en sterkere forbedringskultur. Og for meg er det fremdeles slik at det største rommet i det nye St. Olavs Hospital er rommet for forbedring. 

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Nils Kvernmo.

Les flere blogginnlegg fra Nils Kvernmo:
«Når er det nok?»