Vi har vært inne i en tidsperiode hvor New Public Management-bevegelsen i offentlig sektor til en viss grad har blåst vår egenart litt av banen i den offentlige debatten.
Jeg er opptatt av at vi skal vinne tilbake kontrollen på egen banehalvdel. Det betinger at vi som er ledere i sykehus snakker som sykehusledere og ikke som et kassaapparat eller en offentlig utredning. For å lykkes må vi ha noe å snakke om også med hensyn til resultater.
I privat næringsliv er resultatet økonomisk avkastning på investert kapital. I sykehus er resultatet hvor mange pasienter vi behandler og med hvilken kvalitet vi behandler dem. Vår utfordring er at vi må bli bedre til å måle og rapportere relevant faglig kvalitet i styringslinjen.
Relevant rapportering i denne sammenheng er pasienttilfredshet og indikatorer på behandlingskvalitet. Derfor har vi Hovedprogram for forbedring sagt at vi i 2011 og 2012 skal etablere minst ti nye kvalitetsregistre ved sykehuset. I lederavtalen for 2011 er alle klinikksjefer forpliktet til å foreslå minst to egne kvalitetsindikatorer som skal rapporters oppover til direktør, styre og eier. I tillegg er vi nå i gang med å prøve ut en metode for systematiske pasienterfaringsundersøkelse som vi ønsker å ta i bruk over hele sykehuset.
I styremøte den 24. mars skal jeg legge fram resultatet for 2010. Jeg vil da rapportere at vi etter å ha fått bevilget i overkant av sju milliarder kroner, har brukt omtrent sju millioner mindre en bevilget. Antall behandlede pasienter er omtrent i henhold til budsjett. Ventetiden for behandling er i gjennomsnitt rundt 100 dager og antall brudd på behandlingsfrister er dramatisk redusert i løpet av året. Andelen epikriser sendt ut innen sju dager ligger nå omkring 80 prosent og antallet korridorpasienter er nå tilnærmet null ved sykehuset.
Hovedbildet er at St. Olavs Hospital nå har fått bra orden på økonomistyringen og at vi leverer bedre og bedre på de indirekte kvalitetsindikatorer som våre eiere etterspør. Det er bra og alle ansatte har grunn til å være stolt av det.
Men er det jeg legger fram som resultatet egentlig resultatet? Svaret er nei. Det vi diskuterer som resultatet er for en stor del en diskusjon om ressursbruken.
Det langsiktige målet er at overordnede diskusjoner om vårt resultat, skal bli diskusjoner om hvordan vi mest mulig effektivt kan skape enda bedre pasientbehandling og enda bedre forskning. At det skal skje innenfor budsjettrammen skal være en selvfølge. Vår jobb blir å lage systemer som legger til rette for at dette blir fokuset også for styret, eier og offentlighet.
For 2011 har jeg et tilleggsønske. Det er at vi forbedrer for pasientenes skyld. Jeg utfordrer alle medarbeidere til å ta utgangspunkt i egen hverdag og prøve å finne tiltak for å forbedre pasienttilbudet innenfor ressursrammen og å gjøre det.
I forrige blogg tok jeg opp behovet for å gjøre det sikrere å være pasient hos oss med relativt enkle midler - å følge regler for god håndhygiene og ikke å bruke ringer, armbånd eller klokke i pasientkontakt. Når alle nå følger opp dette, føler jeg meg trygg på at færre pasienter får sykehusinfeksjoner i år enn i fjor. Det blir en stor forbedring.
Kan vi avtale at 2011 blir året der vi får til dette og mange andre forbedringer? Og at vi sørger for å fortelle hverandre og omverdenen om det, slik at alle kan lære?
Har du kommentarer til denne teksten? Send en e-post til Nils Kvernmo.
Les flere blogginnlegg fra Nils Kvernmo:
«Nullvisjonen er herved erklært!»
«Ønsker oss ikke tilbake»
«Vi må øve mye»
«Kvaliteten i hverdagen»
«Hva betyr St. Olavs omdømme?»
«Når er det nok?»