Spiser du feit mat, blir du tjukk. Røyker du, får du kreft. Og hvis du ikke trimmer, blir du slapp og daff og yter ikke tilstrekkelig. Drikker du, er det visst ikke så farlig. Så vidt jeg skjønner, er det oppfatningen til de rødvinsdrikkende helsefreakene. Men det må vel ikke være for mye. Og hvis du tenker gode og positive tanker, så går det bra.
Og dette betyr jo at når det ikke går bra, så er det min egen feil. Jeg har tatt feil valg. Noe som bekreftes av en «vandremail» jeg fikk her om dagen, om Thomas, som er så fornøyd med livet. Hør bare:
«Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør. Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.»
Flott! Da vet vi det. Så når livet går oss i mot, når vi blir syke, når sjefen oppfører seg som en idiot, når ryggen verker og angsten river, da er det vår egen skyld. Og slik er det i alle deler av livet, ikke bare når det gjelder helsa. Vi kan velge hvordan vi vil reagere på en situasjon, hvordan vi vil forholde oss til mennesker og til og med om Gud vil hjelpe oss eller ikke. Det er bare et spørsmål om tro. Tror du nok og på den rette måten, så hjelper Gud. Og du blir både frisk og rik. Så når det ikke skjer, er det altså ikke Guds feil.
Så derfor er det vel vår egen skyld at vi er født i verdens rikeste land også? Eller er det bare fordi vi fortjener det? - Eller kanskje det bare er flaks?
Det er ikke alltid så morsomt å få skylda, og spesielt ikke for det vi ikke har ansvar for. Problemet med dette «valgets tyranni» er at det overforenkler og banaliserer. Riktignok kan det være slik at vi har et eget ansvar for en del av det som rammer oss i livet, men jeg protesterer på at jeg er min egen skjebne.
Spørsmålet om ansvar og skyld er ikke nytt. Hvem har syndet, siden han ble født blind? Slik faller spørsmålet i evangeliet. For det må da være en logikk i det som skjer, en rettferdighet? At vi får som fortjent? Alt kan vel ikke bare være tilfeldigheter og en ujevn fordelig av flaks og uflaks? Hvem vet? Eller er det behovet for å skape sammenheng og forutsigbarhet i tilværelsen som får oss til å lage slike systemer?
Noen mener at selv-realiseringen og den «positive» måten å tenke på henger sammen med en kulturell og ideologisk trend fra USA som handler om en blame the victim-tilnærming til sosiale problemer. I tillegg kommer at det å gi seg selv skylda for alt som er galt, kan oppfattes som en moderne variant av læren om arvesynden. Det er ikke lenger Gud som straffer. Det er jeg som har ansvaret for min skjebne.
Se deg i speilet. Der finner du synderen. Hvis du ikke velger en annen tilnærming, da.
Les flere blogginnlegg fra Øyvind Taraldset Sørensen:
«Hva er verdiene verdt?»
«Hvorfor hater muslimer kristne?»
«Julefred?»
«Å bli tatt i mot»
«Hevnen er søt»
«Norge er best»
«Tilgivelse og sinne»
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»